Med jevne mellomrom, ikke minst her i Bistandsaktuelt, leser jeg om viktigheten av å hjelpe den fattige afrikanske bonden, han eller hun som driver et små-skala gårdsbruk. Afrika har ca 50 millioner gårdsbruk og ca. 80 % av dem er på under 2 hektar. Disse rundt 40 millioner gårdsbrukene står imidlertid for bare 30 % av den totale landsbruksproduksjonen, mens gårder på 4-20 hektar produserer hele 50 % av den.
Mange småbønder har som andre innbyggere fått gleden av helsetjenester og skolegang for sine barn, men når jeg i 2018 møter den fattige bonden som bor langt fra urbane strøk ser jeg liten forskjell fra den gangen jeg møtte 'ham' på min første tur i Afrika i 1981. Er det i det hele tatt mulig å hjelpe ham gjennom bistand til å få en bedre økonomi?
Bortsett fra i krigs- og katastrofeområder har jeg aldri sett matmangel på mine reiser i Afrika. Den minste landsby har en eller annen form for marked. Det finnes frukt, egg, tomater, mais, løk og spinat. Ofte også poteter, gulrøtter, kylling eller fisk. De aller fattigste selger kanskje bare tomater og spinat. Men det blir aldri tomt. Faktisk er det vanlig at overskuddslageret råtner og må kastes. Tilbudssiden er med andre ord ikke håpløs.
Mat mangler kjøpere
Men fordi den lutfattige tomatselgerens kunde er en fattig spinatselger, eller kanskje melkeassistent på nabogården, så forblir prisen lav. Uttrykket "man kan ikke leve av å klippe
