Forfatter Robert Kurvitz sto på dørterskelen til kompis og kunstner Aleksander Rostov. Inntil nylig hadde Kurvitz vært ung og håpefull. Han hadde putta sjela og fem år med skriving i debutromanen, laget det intrikate fiksjonsuniverset Elysium, fantasert frem gjennom endeløse rollespillkvelder med vennene i hjembyen Tallinn.
Boka «Sacred and Terrible Air» (estisk: «Püha ja õudne lõhn») kom ut i 2013. Den solgte magert.
Med ett var Kurvitz ikke lenger så veldig håpefull. Skuffelsen drev ham han ned i flaska. Spiralen nedover varte helt til en kompis ga ham ideen om å bruke Elysium til noe helt annet. Til spillbladet Edge skulle Rostov senere minnes episoden på dørterskelen slik:
- Han så meg rett i øynene og sa: «La oss også mislykkes i å lage et dataspill».
Vennene hadde ingen erfaring som spillskapere. Likevel formet de ZA/UM, et kollektiv av andre skuffede poeter, forfattere og kunstnere. Høsten 2019 slapp de rollespillet «Disco Elysium».
Og overrumplet de fleste.
«Disco Elysium» er et høydepunkt for litterære dataspill.
«Disco Elysium» er en milepæl både i sin sjanger og for spillmediet generelt. En detektivfortelling hvor det som etterforskes er verden og all eksistens. I tiden etter utgivelse har det vunnet ørten spillpriser (inkludert tre BAFTA-er), mens alt fra forskere og spillkritikere til spillskapere og politikknerder har forsøkt å avdekke alt spillet har på hjertet.
Som er mye. Dette er nemlig et spill hvor nesten alt det viktigste foregår i tekst. Fortellingen består av én million ord, nær lengden av Marcel Prousts megaroman «På sporet av den tapte tid».
For et dataspill virker ikke dette umiddelbart som noen suksessoppskrift.
- Tekst er blitt frarøvet en del av vitaliteten sin i det siste, har spillskaper Kurvitz selv sagt til GameSpot:
- Folk sier de ikke har lyst til å lese. Samtidig leser de dagen lang i meldingsapper og sosiale medier. De liker å stirre på tekst og så lyve om at de tok det inn.
Litteratur i ny innpakning
Vi lever, som Kurvitz påpeker i en stadig mer visuell og kortfattet kultur. Tidsånden virker uforenlig med de lange tankene som er en av litteraturens fremste styrker. Med jevne mellomrom spås døden for boka og romanen.
Allerede
