Arbeidsmanden
27.04.2024
Hva har tortillachips, tannkrem, plastflasker og kloakk til felles? Svaret finnes i en 127 år gammel bedrift i Trøndelag.
På avstand kan det minne litt om et enormt hvitt sandslott, der det stolt strekker seg mot duskregnet rett innafor kommunegrensa til Inderøy kommune i Trøndelag.
Fjæra har for alvor gjort sitt denne formiddagen, og skydekket henger lavt på himmelen i det bilen snirkler seg forbi skjærgårdsidyll og lave trehus i det bittelille tettstedet Hylla. Målet kan skimtes noen meter lenger fram:
Verdalskalk, avdeling Hylla. Alt er hvitt. Ovnen, siloene, kontorlokalene, ja, til og med pynteinstallasjonen ved inngangen bærer samme farge som den første nysnøen.
- Det er kalken! Det meste blir hvitt av den, utbryter Marita Helen Sørli.
Hun er laborant på stedet, og som yrkestittelen tilsier, tilbringer hun arbeidsdagen inne på laboratoriet. Det ligger i en gammel låvebygning rett ved inngangen og kan - sammen med resten av bygningsmassen - ikke akkurat regnes for noen ungdom å være.
For Verdalskalk har nemlig holdt det gående helt siden det herrens år 1897.
Tannkrem og kloakk
127 år har gått siden bruket het Hylla kalkverk og steinen kom fra et budd rett oppi lia. I 1991 ble Verdalskalk etablert, med de tre avdelingene Hylla, Verdal Havn og bruddet i Tromsdalen, en tre mils kjøretur fra Hylla.
Nå blir 14 fulle lastebillass med kalkstein kjørt fra Tromsdalen til anlegget på Hylla hver dag. Etter 16 til 18 timer på rundt 1000 grader har steinen mistet 50 prosent av vekta si, og blitt til hvit brentkalk.
Denne blir brukt i hverdagslige produkter som tannkrem, tyggegummi, sukkerbiter og plastflasker, men også i landbruk, stålindustrien og papirproduksjon.
Om brentkalken blir tilsatt vann, får den betegnelsen hydratkalk. Denne går i hovedsak til rensing av vann og kloakk.
- Det er en stein som kan bli til over 200 ting, ler Marita begeistret, mens hun viser vei til kontoret sitt.
Kjeder seg aldri
Laboranten starter arbe
Les opprinnelig artikkelFjæra har for alvor gjort sitt denne formiddagen, og skydekket henger lavt på himmelen i det bilen snirkler seg forbi skjærgårdsidyll og lave trehus i det bittelille tettstedet Hylla. Målet kan skimtes noen meter lenger fram:
Verdalskalk, avdeling Hylla. Alt er hvitt. Ovnen, siloene, kontorlokalene, ja, til og med pynteinstallasjonen ved inngangen bærer samme farge som den første nysnøen.
- Det er kalken! Det meste blir hvitt av den, utbryter Marita Helen Sørli.
Hun er laborant på stedet, og som yrkestittelen tilsier, tilbringer hun arbeidsdagen inne på laboratoriet. Det ligger i en gammel låvebygning rett ved inngangen og kan - sammen med resten av bygningsmassen - ikke akkurat regnes for noen ungdom å være.
For Verdalskalk har nemlig holdt det gående helt siden det herrens år 1897.
Tannkrem og kloakk
127 år har gått siden bruket het Hylla kalkverk og steinen kom fra et budd rett oppi lia. I 1991 ble Verdalskalk etablert, med de tre avdelingene Hylla, Verdal Havn og bruddet i Tromsdalen, en tre mils kjøretur fra Hylla.
Nå blir 14 fulle lastebillass med kalkstein kjørt fra Tromsdalen til anlegget på Hylla hver dag. Etter 16 til 18 timer på rundt 1000 grader har steinen mistet 50 prosent av vekta si, og blitt til hvit brentkalk.
Denne blir brukt i hverdagslige produkter som tannkrem, tyggegummi, sukkerbiter og plastflasker, men også i landbruk, stålindustrien og papirproduksjon.
Om brentkalken blir tilsatt vann, får den betegnelsen hydratkalk. Denne går i hovedsak til rensing av vann og kloakk.
- Det er en stein som kan bli til over 200 ting, ler Marita begeistret, mens hun viser vei til kontoret sitt.
Kjeder seg aldri
Laboranten starter arbe
