Bistandsorganisasjonene ser ikke ut til å trives så godt i disse dragkampene, kanskje fordi de vet at alle de ulike påstandene om bistand har litt sannhet i seg, det er vanskelig å være med i en dragkamp på begge sider samtidig. Norad har valgt sin egen vei, nemlig å underkommunisere bistandens betydning ved stadig å minne om at bistand bare er en del av det store bildet. Det er selvsagt også sant - men en litt pussig rolle å innta for landets fremste bistandsmiljø.
Dragkamp internt i bistandsorganisasjonene
Men internt i de fleste bistandsorganisasjoner foregår det andre dragkamper om hva slags fortelling om bistand som skal fortelles og få dominere. Den går ofte mellom avdelinger: De som jobber med innsamling vet hva slags fortellinger som gir god respons fra giverne, men folk som jobber med prosjekter i bistandsland er ofte ukomfortable med de samme fortellingene.
Lidende barn er en sikker vinner når man skal samle inn penger. Det ser også ut som om det lønner seg å presentere fattige folk som passive mottakere av bistand, særlig om det kan kobles til ditt fadderskap. Det er ikke noe usant i det - det finnes mange typer fattigfolk - men de som jobber mer direkte med bistandsprosjektene synes ofte ikke noe om at det skapes et slikt inntrykk av de som er tenkt å ha nytte av bistand. De fleste fattige er jo slett ikke passive, men viser ofte imponerende handlekraft i møtet med fattigdom.
Denne diskusjonen blir nærmest et moralspørsmål i (og mellom) bistandsorganisasjoner: Er det greit å fremstille fattige på en måte som er misvisende og kanskje lite respektfull, når man vet at nettopp slike framstillinger gir mer penger som skal brukes til å
