I 2020 meddelte regjeringen at det skal etableres en ny tverrfaglig videreutdanning innen psykisk helse og rus (Regjeringen, 2022b), samt en masterutdanning med samme overskrift(Regjeringen, 2022a). Den nye masterutdanningen i psykisk helse og rus skal være forbeholdt sykepleiere og videreutdanningen skal være tverrfaglig. Det er verdt å merke seg at det dreier seg om utdanninger med overskriften «psykisk helse og rus», at målgruppen primært er helsearbeidere og at overordnet fokus er politisk bestemt til å være helse. Som faglig ansvarlig for en av de eneste videreutdanninger i Norge som fastholder et stringent rusfaglig fokus, har jeg fulgt med på andre utdanninger i feltet og har lagt merke til at de fleste utdanninger av samme type de siste årene har gått over til å beskrivelse utdanningene som «psykisk helse og rus», med et pensum som helt overveiende tar utgangspunkt i psykisk helsefeltet.
Kompetanseutviklingen følger dermed praksisen i kommuner og regioner hvor det er vanlig å organisere tilbud relatert til psykiske lidelser og rusproblemer sammen. Rus har tiltakende blitt organisert som en del av psykisk helse innen forskning, utdanning og organisering av behandlingstilbudene. Det blir derfor fristende, kanskje uunngåelig, å overføre begreper, rasjonaler og teorier fra somatikken og psykisk helse til rusfeltet og la recovery-forståelsen i psykisk helse bli førende for hvordan vi skal beskrive og håndtere rusrelaterte fenomener. Spørsmålet blir hva rusfeltet taper på en slik utvikling.
Straffelov er noe annet enn helse
Straffeloven spiller kun en perifer rolle innen det psykiske helsefeltet, men på rusfeltet er kriminalisering av bestemte substanser en sentral premiss. Bruk, besittelse og omsetning av ulike substanser kategoriseres som brudd på straffeloven, og risikoen for å bli oppdaget og tiltalt etter straffeloven har store konsekvenser for levevilkårene til brukere av illegale rusmidler og deres pårørende. Representanter fra ulike faggrupper har beskrevet de helsemessige konsekvensene av levevilkårene i en brutal subkultur som genereres av den besluttede politikken (Buseth et al. 2017; Gulbrandsen, 2020; Renland, 2021). Narkotikapolitikken fungerer som den tause partneren i behandlings- og omsorgstilbud til rusavhengige. Brukere av illegale rusmidler risikerer til enhver tid å bli siktet, domfelt og straffet, noe det må tas høyde for når tilbudene utvikles. Fengsel utgjør nå en prioritert arena for rusbehandling, uten at vi kjenner konsekvensene av å yte rusbehandling i en institusjon som i utgangspunktet har mandat til å straffe (Helgesen, 2020; Mjåland, 2014; Nielsen & Kolind, 2016). Ruskontrakter, der ungdom kan inngå avtaler om rusfrihet med politiet som betingelse for påtaleunnlatelse, eksisterer i en gråsone mellom tvang og frivillighet (Botnan, 2021). Slike kontrakter er et fenomen som spesifikt tilhører rusfeltet. Som konsekvens av narkotikapolitikkens betydning, har rusforskere og fagfolk utviklet analytiske begreper for produksjon og formidling av nyansert kunnskap med spesifikk relevans for rusfeltet. Begreper som kontrollskader og skadereduksjon står sentralt i analysen og utviklingen av politikk og behandlings/omsorgstilbud på rusfeltet.
Kontrollpolitikk og kontrollskader
Et begrep som «kontrollskader» anvendes som et uttrykk for at kontroll av bestemte typer adferd eller forbruk kan medføre større og alvorligere skader enn det kontrollen antas å beskytte mot (Bretteville-Jensen et al. 2017; Reuter, 2009). Kontrollskader kan defineres og identifiseres både ut fra et straffelovsperspektiv, men også i organisatorisk og klinisk praksis. Kontrollskader forstås i sammenheng med den kontrollpolitikken som er en pilar i den politiske reguleringen av rusfeltet. Bloggen fra foreningen «Normal», en forening for cannabisaktivister, skriver at cannabisbrukere utsettes for svært alvorlige strafferelaterte reaksjoner som tilsynelatende ikke står i et rimelig forhold til helserisikoen forbundet med cannabisbruk (Normal, 2021). Et annet eksempel er organiseringen av LAR-behandling, der klinisk praksis reguleres innen et kontrollregime som kan medføre at pasienter mistrives eller velger bort behandlingstilbud (Bartoszko, 2018; Grønnestad & Sagvaag, 2016; Skyggeutvalget, 2021). Antagelsen om at sterk kontroll av pasienter i LAR-behandlingen er nødvendig, finner rasjonale i kriminaliseringen av opiater. Dette rasjonalet gir anledning til å opprette spesielt detaljerte ram
