Hold Pusten
24.06.2019
Arbeidet med nye retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) har pågått i over to år. Bakgrunnen for arbeidet er Stortingsmelding nr.
13 (2011-2012) Utdanning for velferd - Samspill i praksis. I meldingen ble det vist til at helse- og velferdstjenestene ikke har god nok innflytelse på det faglige innholdet i disse utdanningene. Melding sa også at utdanningene er for statiske, og det ble konkludert med et behov for bedre styring og bedre mekanismer på nasjonalt nivå.
Kunnskapsdepartementet oppnevnte programgrupper for hver enkelt utdanning som har utviklet forslag til retningslinjer. Programgruppene ble satt sammen av representanter fra utdanningene, helse- og velferdstjenestene og studentene. Fagforeninger ble ikke invitert til å delta i programgruppene, noe både radiografforbundet og de andre fagforeningene stilte seg svært undrende til. Gjentatte forsøk på å få utvidet programgruppenes sammensetting førte ikke frem. Det kunne se ut som om man fra departementets side fryktet at helse- og velferdstjenestene ikke ville få ønsket innflytelse i programgruppene dersom man tillot fagforeningene å delta. For forbundene var dette uforståelig og frustrerende da vi så på dette som en god mulighet for å bidra til oppdatering og nødvendige nye prioriteringer i innholdet i utdanningene.
Til tross for at radiografforbundet ikke var del i programgruppen, hadde vi veldig god kontakt med programgruppen og påvirkningsmulighet på deres arbeid, da de fleste medlemmene var kjente for forbundet. Radiografforbundet satt også inne med svært mye
Gå til medietKunnskapsdepartementet oppnevnte programgrupper for hver enkelt utdanning som har utviklet forslag til retningslinjer. Programgruppene ble satt sammen av representanter fra utdanningene, helse- og velferdstjenestene og studentene. Fagforeninger ble ikke invitert til å delta i programgruppene, noe både radiografforbundet og de andre fagforeningene stilte seg svært undrende til. Gjentatte forsøk på å få utvidet programgruppenes sammensetting førte ikke frem. Det kunne se ut som om man fra departementets side fryktet at helse- og velferdstjenestene ikke ville få ønsket innflytelse i programgruppene dersom man tillot fagforeningene å delta. For forbundene var dette uforståelig og frustrerende da vi så på dette som en god mulighet for å bidra til oppdatering og nødvendige nye prioriteringer i innholdet i utdanningene.
Til tross for at radiografforbundet ikke var del i programgruppen, hadde vi veldig god kontakt med programgruppen og påvirkningsmulighet på deres arbeid, da de fleste medlemmene var kjente for forbundet. Radiografforbundet satt også inne med svært mye