Illustrasjon: Sara Tanderø
Det er noe hverdagslig og allmennmenneskelig, som de fleste av oss setter pris på. Men det er ikke nødvendigvis noe positivt. Vi må være bevisst på hvilke begrensninger humor kan ha. Humor er hverdagslig og favner noe av essensen ved vernepleierfaget.
Ta for eksempel Ole. Han har diagnosen psykisk utviklingshemning med autistiske trekk. Han er en stille mann. Våre samtaler går stort sett ut på at Ole stiller spørsmål om geografi eller historie. Jeg svarer og Ole sier stort sett ikke mer. Vi sitter i fellesstuen, og jeg sitter og ser på at Ole spiller kinasjakk med seg selv. Han foretrekker å spille alene. Etter en stund spør han hva jeg liker best av gran eller furu. Jeg svarer bjørk, som ikke er en del av spørsmålet. Det vet vi jo egentlig begge to. Ole ser på meg, smiler, rister på hodet og ler. Så sier han at det sikkert er flere bjørker på Østlandet, der jeg er fra, enn på Vestlandet. Noen dager senere er vi ute for å handle. Jeg spør Ole hva han liker best av Rimi og Rema. Han svarer Spar med et glimt i øyet. Jeg ler og sier at det ikke er en del av spørsmålet.
Det øyeblikket vi delte sammen gjorde noe med oss. Humor åpnet mer for dialog og endret relasjonen. Det ble en måte for oss å dele og oppleve noe i fellesskap. Det øyeblikket vi delte sammen, var med på å gi meg en vekker. Hva er egentlig humor?
Hva er humor?
Humor omfatter en rekke sider ved det å være menneske. «Sansen for humor er det beste eksempel på at mennesket er et levende og integrert biologisk, psykologisk og sosialt vesen» (Svebak 2000). Vår humoristiske sans er en personlig egenskap, som vi besitter i større eller mindre grad. I likhet med alle personlige egenskaper kan vi trene opp og utvikle sansen for humor (Tyrdal 2002a). Det handler om våre forutsetninger til å forstå og sette pris på humor. Det at vi selv benytter humor, trives i sosiale settinger der humor blir brukt og uttrykt gjennom smil og latter (Svebak 2000). Vi må la vårt arbeid og våre beboere engasjere oss både faglig, og på et personlig plan. Humoristisk sans og godt humør er en del av våre personlige og menneskelige kvaliteter, som kan kobles til vår personlige kompetanse (Svebak 2000). Men vi bør fokusere på beboerens humor, og være mer tilbakeholden med egen humor. Eide og Eide (2010) beskriver bruken av humor som en bekreftende ferdighet. Gjennom humor kan vi bekrefte at vi forstår og ser hverandre på et mellommenneskelig nivå.
Ole har god humoristisk sans og klarer å beherske en avansert form for humor. Humor blir ofte definert som «den mentale evne til å oppdage, uttrykke eller sette pris på elementer av latterlig eller absurd inkongruens (mangel på sammenheng) i ideer, situasjoner, hendelser eller handlinger» (Tyrdal (red.) (2002 s. 15). Det må være noen forutsetninger tilstede for at vi skal kunne benytte humor. Vi må forstå humor, og det må være situasjoner eller hendelser som bryter med det som er vanlig eller forventet. Definisjonen sier noe om det kognitive aspektet ved humor, og vår muligheter til å forstå humor. For å bli diagnostisert med utviklingshemning må kognitiv funksjon (IQ) ligge på 70 eller lavere. Personen må også ha utfordringer med adaptiv atferd, som er kognitive, språklige, motoriske og sosiale ferdigheter (ICD-10, 2014) (Lorentzen 2008).
Vi baserer vår forståelse av funksjonsnedsettelse, herunder utviklingshemning, på en relasjonell forståelse (også kalt GAP-modellen). Dette innebærer at vi forstår utviklingshemning som et misforhold mellom forutsetninger og samfunnets krav, (NOU 2001) som er de kravene som blir stilt av personens fysiske og sosiale omgivelser (Owren 2011). Gjennom vårt arbeid ønsker vi « å bidra til bedre funksjon og mestring, selvstendighet og deltakelse gjennom bedre tilpasning mellom individuelle forutsetninger og situasjoners krav (Owren 2011). Dette handler om å enten endre forhold i situasjonen eller ved å videreutvikle eller utvikle forutsetninger hos personen (NOU 2001, Owren 2011). Det er vårt ansvar å tilrettelegge, veilede og hjelpe beboeren til å forstå og gjøre seg forstått. På en slik måte at beboeren opplever å være en naturlig og fullverdig deltaker i samhandlingen. Kunnskap om kognitiv utvikling kan være med på å gi oss en bedre forståelse av hvilke forutsetninger vi har til å forstå og benytte oss av humor.
Kognitivfunksjon og forståelse av humor
McGhee (1979, referert i Tyrdal 2002) har forsket på barns utvikling av humor og tar utgangspunkt i Piaget sin teori om kognitiv utvikling. Vi går alle gjennom de ulike stadiene i samme rekkefølge, og det er individuelt hvor lenge vi befinner oss på de ulike stadiene:
Første stadiet varer fra barnet er rundt et år gammelt til det nærmer seg to. Barnet begynner å behandle ting og hendelser på måter som er rare eller annerledes. Ting og gjenstander blir lekt med i sammenhenger som ikke passer. Grimaser og ansiktsuttrykk blir morsomt.
Andre stadiet begynner når barnet er rundt to og varer til det er tre. Nå har barnet begynt å lære og forstå språk, og gir ting og hendelser feil navn. For eksempel nese blir til øre og hund til katt.
Tredje stadiet er fra barnet er tre til det blir syv, og her endrer barnet på ulike begreper. For eksempel at hunder sier mø. Endring av ord i remser blir vanlig, som eva, peva, leva. Barnet begynner også å dikte opp egne ord, uten noen betydning.
Fjerde stadiet er det første skrittet over til voksen og mer avansert humor. Barnet er her fra syv år og oppover, og begynner å få en økt forståelse for humorens flertydighet. Gåter og vitser blir populære, og det verbale blir viktigere med økt alder (McGhee, referert i Tyrdal (2002a); Søbstad 1995).
Personer med psykisk utviklingshemning vil trolig befinne seg på de tre første stadiene. Ole har god evne til å forstå og verdsette humor, og antageligvis er han på det siste stadiet. Men det at vi forstår humoren, trenger ikke bety det er morsomt. Søbstad (1995:16) siterer Rolv Wesenlund som beskriver humor som noe personlig: «Humor er det jeg synes at er morsomt». Det jeg synes er morsomt, trenger nødvendigvis ikke være det du synes er morsomt. Vi er ulike og oppfatter og verdsetter humor på forskjellige måter (Søbstad 1995). Men det er viktig å være bevisst på at nedsatt kognitivfunksjon kan føre til utfordringer med å forstå og verdsette bestemte former for humor. Det er derfor viktig å være bevisst på hvilke former for humor vi benytter oss av. Arntzen (2003) er opptatt av hverdagshumor. Dette er humor som oppstår spontant mellom mennesker, og kan for eksempel være humor som lyder og grimaser eller ulike former for inkongruent lek.
Negativ humor eller ikke-humor
Humor har en tvetydighet i seg, som er lett å misforstå. Humor kan bli brukt til mobbing og gjøre narr av andre. Det er alltid en risiko for at vi kan såre andre psykisk eller sosialt ved bruken av humor (Tyrdal 2002a). Personer med en utviklingshemning har lett for å si og gjøre ting, som vi kan oppfatte som morsomt. De blir ufrivillige morsomme. Forskjellen mellom positiv og negativ humor er, at ved positiv ler vi med personen, mens ved negativ ler vi av personen (Tyrdal 2002a). Den siste formen for humor kan brukes til å være sarkastisk, ironisk eller til og med ondskapsfull. Humor kan være en viktig faktor i å skape samhold på arbeidsplassen, men den kan også virke fremmedgjørende (Tyrdal 2002a). Dersom vi har en humor som går på bekostning av andre, kan dette oppleves krenkende og sårende. Galgenhumor kan være befriende og redusere stress i vår hverdag, men det er viktig å være bevisst, slik at vi unngår at våre kolleger eller beboere opplever det som ubehagelig eller at vi ler av dem (Eide og Eide 2010).
Vi kan også bruke humor på en overdreven måte, slik at den mister sin autentisitet, blir påtatt og kunstig. Det er viktig at vi ikke overdriver bruken av humor. Den må være ektefølt og spontan. Det kan også være en måte for oss å unngå seriøse temaer, eller å måtte forholde oss til utfordringer som oppstår, ved at vi fleiper dem bort (Eide og Eide 2010). Når vi arbeider med personer som er i en sårbar posisjon eller har ulike utfordringer i hverdagslivet, er det ikke alltid de er mottakelige for humor. Det er ikke i alle sammenhenger at humor kan eller bør brukes. Bruken av humor krever en sensitivitet og fintfølelse. Vi må fremme humor som ikke går på bekostning av andre, men som er positiv og alle kan ha glede av.
Vernepleie et minefelt?
Vernepleierfaglig arbeid er blant annet praktisk bistand, veiledning, opplæring og miljøarbeid. Miljøarbeid blir av FO definert som «en systematisk tilrettelegging av fysiske, psykiske og sosiale faktorer i miljøet for å oppnå bedre livskvalitet og personlig vekst og utvikling hos den enkelte tjenestemottakeren» (FO 2008:5). Linde og Nordlund (2003) bruker rammeplanen for vernepleierstudiet for å beskrive en annen side ved miljøarbeid, som går på hvilke ferdigheter vernepleierstudenter må ha for å kunne fremme og utvikle ressurser. «De [studentene] må videreutvikle sine evner til å legge til rette betingelser for å utvikle ressurser, identitet og mening for den enkelte. De må kunne ta utgangspunkt i brukerens egne behov og ønsker og bidra til trivsel og velferd». (Rammeplan, 1999:39). Det er vårt ansvar å fremme bruken av humor, og den trenger nødvendigvis ikke å være avhengig av noen bestemt metode eller tilnærming (Søbstad 1995). Men det handler om at vi ser og forstår hverandre som lekende og humoristiske mennesker, samt at vi setter pris på og hjelper beb
