Fri tanke
07.09.2016
Finnes det en humanistisk musikk? Hvordan møtes de ateistiske, religionskritiske, for ikke å si; blasfemiske sangtekstene? Og kan vitenskap gi inspirasjon til gode toner?
Lavt og lite har mere kraft enn mye, fullt og nok / Av og til, av og til er en millimeter nok synger Anne Grete Preus i sangen «Millimeter», hentet fra albumet med samme navn. Det er et album inspirert av kaosteori, fraktalgeometri og kvantefysikk, forteller Jon Arnesen, mangeårig musikkanmelder i nå nedlagte Farojournalen.
- Det er også mye teknologioptimisme i samtidsmusikken. Det som henger mest sammen med et humanistisk livssyn, sier jeg med risk for å «banne i kirken», er Arne Norheims «Ode til lyset». Det er elektronisk musikk, på lydbånd, i skulptur. Alt sammen moderne kunst, som i samspill med teknologien gir ulike bilder, til ulike sanser, til ulik tid. Det forandrer seg etter vær og vind og er formet så blinde kan fornemme skulpturen.
Skulpturen ved samme navn, laget av billedhugger Arnold Haukeland, står i parkanlegget på Storedal i Østfold.
Arnesen fortsetter med å trekke frem både ord og toner fra det tyske elektronika-bandet Kraftwerk. Et band også forfatter og tidligere musikkjournalist og musiker Torgrim Eggen nevner på spørsmålet om musikk som er inspirert av vitenskap, en av bærebjelkene i et humanistisk livssyn.
- Hele produksjonen deres handler om teknologi, fremskritt og kommunikasjon. Der er de vel i grunnen ganske unike når det kommer til sanger som hyller vitenskapen og fremskrittet, sier Eggen.
NÅR VI DERIMOT SPØR om eksempler på antireligiøse eller ateistiske sanger av nyere dato har de begge problemer med å komme med eksempler. Særlig om problemstillingen inkluderer formuleringen «som har møtt reaksjoner i Norge». Arnesen nevner Beraneks «Dra te´ hælvete», som ikke ble spilt på NRK da den kom i 1981 på grunn av ordet «helvete». Den var, radioboikotten til tross, også en suksess for Beranek.
I USA derimot er eksemplene mange. Eggen husker spesielt godt engelske XTCs «Dear God», som i 1986 vakte sterke reaksjoner i USA. Her til lands vakte den ikke nevneverdig oppstyr. I likhet med så mye annen musikk som fikk hardere medfart derover. Deriblant merkingen av album med «explicit lyrics», som kan romme så mangt.
- Jeg tror vi hadde hatt vår runde med «Life of Brian»-saken. Jeg tror ikke vi har hatt noen ordentlige tilløp til kristne angrep på populærkultur siden det. Men ellers kommer jeg heller ikke på særlig mange artister som har vært uttalt antireligiøse eller humanister, sier Eggen.
- Har du noen formening om hvorfor?
- Det er jo snarere det motsatt som er tilfellet. Det er en ganske kraftig religiøsitet i popmusikken. Prince er et godt eksempel. Han befinner seg i en tradisjon som går helt tilbake til rockens fødsel.
Eggen trekker linjene til gamle Rock'n'Roll-helter som Jerry Lee Lewis, Elvis, og Little Richard, som i dag er prest. Alle kom fra dypt religiøse sørstatskristne miljøer.
- Lewis hadde tidlig en forståelse av at det var djevelens musikk han syslet med. Han var plaget av religiøse anfektelser og en følelse av å ha gått over streken, gått over til det onde. Dette litt problematiske forholdet mellom rockemusikk og kristendom går langt tilbake.
- Opprinnelig så var det en sterk opplevelse i de religiøse amerikanske sørstatene - der rocken oppsto - om at den tilhørte djevelen, akkurat som bluesmusikken. Dette hadde selvsagt sammenheng med en form for puritanisme. Det lå mye latent seksualitet i musikkformen. Når man begynte å slippe hoftene løs og utforske det feltet følte man også at man tuklet med mørke krefter.
HER VAR HELLER IKKE NORGE helt unntatt. Skribent og forfatter Arvid Skancke-Knutsen kan fortelle at Inger Lise Rypdals «Fru Johnsen» vakte stor forargelse 1968. Dette var imidlertid opprinnelig også en amerikansk låt, «Harper Valley P. T. A», oversatt av Terje Mosnes. Ifølge Store Norske Leksikon på nett ble sangen «prompte oppfattet som blasfemi, krevd forbudt fra indremisjonshold og seriøst debattert i Stortinget, hvorpå den solgte i over 50 000 eksemplarer».
- Om vi ser bakover i historien, har vi man
Gå til mediet- Det er også mye teknologioptimisme i samtidsmusikken. Det som henger mest sammen med et humanistisk livssyn, sier jeg med risk for å «banne i kirken», er Arne Norheims «Ode til lyset». Det er elektronisk musikk, på lydbånd, i skulptur. Alt sammen moderne kunst, som i samspill med teknologien gir ulike bilder, til ulike sanser, til ulik tid. Det forandrer seg etter vær og vind og er formet så blinde kan fornemme skulpturen.
Skulpturen ved samme navn, laget av billedhugger Arnold Haukeland, står i parkanlegget på Storedal i Østfold.
Arnesen fortsetter med å trekke frem både ord og toner fra det tyske elektronika-bandet Kraftwerk. Et band også forfatter og tidligere musikkjournalist og musiker Torgrim Eggen nevner på spørsmålet om musikk som er inspirert av vitenskap, en av bærebjelkene i et humanistisk livssyn.
- Hele produksjonen deres handler om teknologi, fremskritt og kommunikasjon. Der er de vel i grunnen ganske unike når det kommer til sanger som hyller vitenskapen og fremskrittet, sier Eggen.
NÅR VI DERIMOT SPØR om eksempler på antireligiøse eller ateistiske sanger av nyere dato har de begge problemer med å komme med eksempler. Særlig om problemstillingen inkluderer formuleringen «som har møtt reaksjoner i Norge». Arnesen nevner Beraneks «Dra te´ hælvete», som ikke ble spilt på NRK da den kom i 1981 på grunn av ordet «helvete». Den var, radioboikotten til tross, også en suksess for Beranek.
I USA derimot er eksemplene mange. Eggen husker spesielt godt engelske XTCs «Dear God», som i 1986 vakte sterke reaksjoner i USA. Her til lands vakte den ikke nevneverdig oppstyr. I likhet med så mye annen musikk som fikk hardere medfart derover. Deriblant merkingen av album med «explicit lyrics», som kan romme så mangt.
- Jeg tror vi hadde hatt vår runde med «Life of Brian»-saken. Jeg tror ikke vi har hatt noen ordentlige tilløp til kristne angrep på populærkultur siden det. Men ellers kommer jeg heller ikke på særlig mange artister som har vært uttalt antireligiøse eller humanister, sier Eggen.
- Har du noen formening om hvorfor?
- Det er jo snarere det motsatt som er tilfellet. Det er en ganske kraftig religiøsitet i popmusikken. Prince er et godt eksempel. Han befinner seg i en tradisjon som går helt tilbake til rockens fødsel.
Eggen trekker linjene til gamle Rock'n'Roll-helter som Jerry Lee Lewis, Elvis, og Little Richard, som i dag er prest. Alle kom fra dypt religiøse sørstatskristne miljøer.
- Lewis hadde tidlig en forståelse av at det var djevelens musikk han syslet med. Han var plaget av religiøse anfektelser og en følelse av å ha gått over streken, gått over til det onde. Dette litt problematiske forholdet mellom rockemusikk og kristendom går langt tilbake.
- Opprinnelig så var det en sterk opplevelse i de religiøse amerikanske sørstatene - der rocken oppsto - om at den tilhørte djevelen, akkurat som bluesmusikken. Dette hadde selvsagt sammenheng med en form for puritanisme. Det lå mye latent seksualitet i musikkformen. Når man begynte å slippe hoftene løs og utforske det feltet følte man også at man tuklet med mørke krefter.
HER VAR HELLER IKKE NORGE helt unntatt. Skribent og forfatter Arvid Skancke-Knutsen kan fortelle at Inger Lise Rypdals «Fru Johnsen» vakte stor forargelse 1968. Dette var imidlertid opprinnelig også en amerikansk låt, «Harper Valley P. T. A», oversatt av Terje Mosnes. Ifølge Store Norske Leksikon på nett ble sangen «prompte oppfattet som blasfemi, krevd forbudt fra indremisjonshold og seriøst debattert i Stortinget, hvorpå den solgte i over 50 000 eksemplarer».
- Om vi ser bakover i historien, har vi man
