Symbolikken i den massive hvitpussede steinen er lett å forstå. Den står ved inngangen til den tradisjonsrike og prestisjefylte Deutsche Höhere Privatschule i Namibias hovedstad Windhoek.
«Berlin 11000 km»
Steinen vitner om det spesielle båndet mellom Namibia og Tyskland.
Ett synlig tegn på dette båndet er Namibias mange monumenter over tyske soldater - både de som i begynnelsen av 1900-tallet utførte folkemord på den innfødte namibiske befolkningen, og de som kjempet på tysk side under andre verdenskrig. Også Deutsche Höhere Privatschule har en minnetavle med navnene på falne soldater i andre verdenskrig - tidligere elever som kjempet på tysk side.
Slik er det i Namibia. I den bindingsverkstette badebyen Swakopmund snakker den eldre delen av befolkningen fortsatt «südwesterdeutsch», og i krokene lever drømmen om Det tredje rike videre. I landets tyskeide antikvariater selges Mein Kampf og bilder av Hitler og vennene hans. Og i kystbyen Lüderitz finner vi Göring Stra e, oppkalt etter Hermann Görings far, Heinrich Ernst Göring, som var den første høykommissæren i tysk Südwestafrika. Swakopmund har nylig fått et nytt boligkompleks: «Germania», navnet på hovedstaden i Hitlers tusenårsrike.
Både rasehygienen og konsentrasjonsleirene daterer seg tilbake til Namibia, da landet var tysk koloni på begynnelsen av 1900-tallet. Og hvert år i april ble Hitlers fødselsdag - i hvert fall inntil nylig - feiret av den harde kjernen med flaggheising og festligheter.
Namibia og den tyske eliten, som fortsatt sitter på mye av den beste jorda og noen av de største bedriftene, har aldri tatt noe oppgjør med landets blodige kolonitid. Man har heller ikke tatt noe oppgjør med nazismen, som stortrivdes på 1930-tallet og fikk nytt liv etter det tyske nederlaget i 1945, da mange tyske nazister dro til Namibia. Jo, man fikk for få år siden satt en stopper for annonser i landets største aviser som åpent feiret Hitlers fødselsdag. Hakekorset er også mer sjeldent å se, i takt med at de mest innbarkede nazistene dør ut.
Men da nazijegeren Simon Wiesenthal døde i 2005 hadde en stor tyskspråklig avis en helsidesannonse som erklærte at det er «med glede og tilfredshet vi er blitt oppmerksomme på det store monsters død».
Den gylne æra
Skulle man være i tvil om at lengselen etter de gamle, gode dager fortsatt er utbredt blant etterkommere


































































































