om historiedelingen på NTNU:
steinnes
Evaluering er å erfare og lære. Hva har vi erfart, og hva kan vi lære?
Her ligger mye erfaring som nå må tas med i den videre organiseringen av historiefagene, men som også er allment viktig, fordi det handler om trekk ved en lederkultur som flere har advart mot.
Når jeg hørte (via stream) på hvordan HF-ledelsens innsats for å «gjenopprette» gode arbeidsmiljøer ble kommentert i NTNU-styret 4. mai, tenkte jeg at her er det noen som virkelig burde ha lyttet til flere av oss, om våre erfaringer med det som er gjort, særlig av våre ledere.
Ledelsens håndtering, både før og etter delingen, har flere trekk som ligner det Kafka skrev om i «Prosessen».
Slik Josef K. ble kastet rundt i sin «sak», uten verken å bli skikkelig informert eller å få være med på å mene, bestemme eller medvirke, blir de som her på NTNU skal få sitt arbeidsmiljø «gjenopprettet» på liknende vis gjort til objekter i sin egen prosess. Informasjonen om hva «gjenoppretterne» driver med har vært til tider minimal og tåkete.
De som siden 2019 har vært med på et utall møter om dette, snakker så fint om «medvirkning», men det de har delt med oss om hva som gjøres har vært så mangelfullt at det lyser lang lei av uvilje og vegring mot å la oss som berøres få være med, annet enn som umyndige objekter.
Enda verre er dette fordi de som her objektiveres i flere faser har vært utsatt for beskrivelser som farliggjør dem - som om det dreier seg om mennesker med egenskaper som noen andre må beskyttes mot. Med logikken kritikk=konflikt skulle en ikke ytre seg mye kritisk før en havnet i gryta.
Nå er det vår tur å bli hørt, vi som ikke har arbeidet for å fjerne kolleger fra vår arbeidsplass, men som har mye annet å fortelle.
Ingar Kaldal
Som så farlig og skadelig kunne den som hadde ytre
