Fagpressenytt

Julia Viita (29) bor i Flateby i Akershus sammen med sin mann og to katter. Hun tar imot med et varmt smil og et fast håndtrykk. En liksom tilfeldig oppsatt frisyre rammer inn ansiktet og Julia ser frisk og sunn ut. Men hun forteller at morgenstellet er mer enn bare dusj og påkledning. Julia må også kle på seg håret, hvis hun vil ha hår. Og det vil hun gjerne.
Kalte det en sorgsykdom
Julia vokste opp i Enköping. Hun var en aktiv jente med mange venner. Som ungdommer flest, ble Julia og venninnene mer og mer opptatt av utseendet, og hun testet både sminketips og hårfrisyrer.
- Jeg likte best å ha det lange, tykke, mørke håret mitt løst og slengt bakover, sier Julia.
- Men jeg satte det også opp i en «donut», da det var moderne. Håret mitt var lett å ha med å gjøre, og jeg tenkte aldri på at jeg var heldig. Inntil jeg var 16 år.
Etter en liten pause forteller Julia at familien mistet tre nære og kjære på kort tid, og at sorgen og smerten overskygget livsgleden hos både foreldrene og henne i en periode. Så da hun en morgen våknet med masse hår på puta, men lite på venstre side av hodet, var det ikke rom for å bekymre seg noe særlig over det.
- Jeg gikk til en hudlege, som sa at hårtapet var en sorgsykdom, sier Julia.
- Han trodde håret ville vokse ut igjen etter en stund. Og etter alt det triste vi hadde opplevd i familien, ville jeg ikke belemre foreldrene mine med noe som var vondt eller smittsomt. I hvert fall ikke fysisk vondt.

Flere sykdo