SKOG
18.05.2017
Dikteren og forfatteren Hans Børli fra Eidskog har blitt kalt skogens dikter. Han sa selv at han var den beste tømmerhuggeren blant lyrikerne, og den beste lyrikeren blant tømmerhuggerne, men han var så mye mer enn en skogens dikter. Denne enkle karakteristikken blir så alt for liten for Børli, både for ham som person og om hans forfatterskap.
Evighetens dikter og lysets dikter er også tilnavn som passer minst like godt, og samlet sett sier de noe om det enorme spennet ved mennesker, eksistensen og naturen han tar opp i sine dikt.
En nøkkel til å forstå diktningen til Børli kan være hans søken etter mening. - Å dikte betydde alt for han. Han var jo en skogens mann, men selv skogen kom i annen rekke. Han hadde et enormt behov for å uttrykke seg med ord, og hadde panikk for å miste evnen til å dikte, forteller Beathe Børli Karterud, datteren til Børli. - Han grublet mye på dette med verden, mennesket og eksistensielle spørsmål, legger Beathe til.
Men han var jo også tømmerhugger, kanskje mest av nødvendighet. - Han syntes arbeidet i skogen var tungt, og han skadet seg også stygt ved et par anledninger. Som i 1969 etter den store stormen. Under det farlige arbeidet med å hugge de nedblåste trærne, slo ei rot over ankelen hans slik at han måtte krabbe på alle fire tilbake til folk. Underveis lagde han diktet Svarttrosten synger i regnet, for å døyve smerten i foten, beretter Beathe.
- Han lå på Fjellskogen hele uka og hugg tømmer, og var som regel bare hjemme i helgene. Slitet i skogen så han på som en byrde. Mekaniseringen var derfor noe han hadde et pragmatisk forhold til. Skogsarbeiderne slapp mye av det tyngste arbeidet med mekaniseringen, men tapte også stillheten og fuglesangen, forteller Beathe. Hun minnes for øvrig Hans som en far av sin tid. - Han var en sjenert og litt fjern far for meg, men var nok som fedre flest på 50-tallet. Jeg husker godt at han fortalte mange historier fra prærien i Nord-Amerika, særlig om indianerne. Vi hadde også et mikroskop for å studere insekter, og om kveldene så vi på stjernehimmelen sammen. Dette synes jeg sier mye om hans diktning også; det små og det store, det nære og det fjerne, avslutter Beathe.
Hans Børli er ingen glemt dikter, men mange av hans lesere
Gå til medietEn nøkkel til å forstå diktningen til Børli kan være hans søken etter mening. - Å dikte betydde alt for han. Han var jo en skogens mann, men selv skogen kom i annen rekke. Han hadde et enormt behov for å uttrykke seg med ord, og hadde panikk for å miste evnen til å dikte, forteller Beathe Børli Karterud, datteren til Børli. - Han grublet mye på dette med verden, mennesket og eksistensielle spørsmål, legger Beathe til.
Men han var jo også tømmerhugger, kanskje mest av nødvendighet. - Han syntes arbeidet i skogen var tungt, og han skadet seg også stygt ved et par anledninger. Som i 1969 etter den store stormen. Under det farlige arbeidet med å hugge de nedblåste trærne, slo ei rot over ankelen hans slik at han måtte krabbe på alle fire tilbake til folk. Underveis lagde han diktet Svarttrosten synger i regnet, for å døyve smerten i foten, beretter Beathe.
- Han lå på Fjellskogen hele uka og hugg tømmer, og var som regel bare hjemme i helgene. Slitet i skogen så han på som en byrde. Mekaniseringen var derfor noe han hadde et pragmatisk forhold til. Skogsarbeiderne slapp mye av det tyngste arbeidet med mekaniseringen, men tapte også stillheten og fuglesangen, forteller Beathe. Hun minnes for øvrig Hans som en far av sin tid. - Han var en sjenert og litt fjern far for meg, men var nok som fedre flest på 50-tallet. Jeg husker godt at han fortalte mange historier fra prærien i Nord-Amerika, særlig om indianerne. Vi hadde også et mikroskop for å studere insekter, og om kveldene så vi på stjernehimmelen sammen. Dette synes jeg sier mye om hans diktning også; det små og det store, det nære og det fjerne, avslutter Beathe.
Hans Børli er ingen glemt dikter, men mange av hans lesere
