I juni 2018 fullførte hun sin doktorgrad om Hannah Ryggen, to år etter at hun skrev biografien Hannah Ryggen. En fri. I avhandlingen tar hun for seg faglige diskusjoner som ligger til grunn for boka, men som ikke fikk plass i den.
En glemt pioner?
Spørsmålet gjorde Paasche nysgjerrig. Hun gikk i gang med å kartlegge hva som var skrevet om Hannah Ryggen i norsk kunsthistorie og så utstillingene av Ryggens billedvever på nytt.
- Jeg ble paff. Ryggens tepper er en viktig del av nasjonal og internasjonal kunsthistorie og det som var skrevet om henne manglet i overveiende grad kildebelegg, og dermed vitenskapelig troverdighet.
Året var 2009. Paasche skrev artikkelen «Vi husker deg Hannah» om Ryggens kunstnerskap i Morgenbladet noe som førte til at hun ble invitert til å være kurator for en stor Hannah Ryggen-utstilling på Kunsthall Oslo i 2011.
Man forutsetter at de kvinnene som «løftes frem fra glemselen» var marginalisert eller oversett i den tiden de virket i.
- Dette var på et tidspunkt hvor relanseringen av kvinnelige kunstnere som Hilma af Klint, Paula Modersohn Becker, Carol Rama, Elsa von Freytag-Loringhoven, Anni Albers og andre, ennå ikke hadde begynt, sier Paasche.
- Jeg støtter dette arbeidet, fordi det utgjør en nødvendig korrigering av en mannsdominert modernisme. Samtidig er det veldig interessant at man forutsetter at de kvinnene som «løftes frem fra glemselen» var marginalisert eller oversett i den tiden de virket i.
Også Paasche gikk ut ifra at Ryggen var underkjent i sin egen samtid.
- Men da jeg begynte å arbeide med arkivmaterialet oppdaget jeg raskt at det ikke var tilfelle. I motsetning til flere av sine kvinnelige kollegaer ble Ryggen erklært geni av flere mannlige kritikere. Hun stilte hyppig ut internasjonalt og var en av Norges mest omskrevne kunstnere. I 1964 representerte hun for eksempel Norge på Venezia-biennalen, forteller forskeren.
- Det var