Odin Hetland Nøsen hadde tatt en sjans. Elevene i 9. klasse skulle spille det langsomme vandrespillet Proteus, hvor en algoritme genererte vakre lyder og naturlandskap gjennom fire årstider, og han tenkte at «de kommer ikke til å skjønne et pukk».
Men så skjedde det, pikslene fengslet dem og de følte noe i møte med det vesle kunstspillet. Der de ruslet mellom fallende løv og rosenrøde solnedganger ble det for noen vanskelig å gi slipp.
- Landskapene i spillet genereres i øyeblikket, så man kan aldri dra tilbake, sier Odin.
- Da kunne jeg spørre «hvorfor vil du ikke dra videre?» Det ble en samtale om følelser. Kunne dette overføres til andre steder i livet? Og så tolket vi spillet som et dikt.
Jo da, å pakke opp meningen i et dataspill kan være like givende som å få dypere innsikt i en roman, en film eller et stykke musikk.
Når både kulturredaksjoner og den offentlige samtalen likevel skygger unna er det lett å se spillformidling som en aktivitet man gjør i motbakke. Men, det finnes én institusjon hvor det å behandle dataspill som noe meningsfylt blir stadig mer vanlig:
Skolen.
Hvordan har det blitt sånn, og kan det overføres til samfunnet for øvrig?
- Følelser av skyld og stolthet
Det første er kjapt besvart. I en årrekke har ildsjelene i Spillpedagogene, som Odin er del av, jobbet for å ta spill inn i skolen gjennom alt fra podkaster, artikler og bøker til konferanser og kurs.
- Lærere har alltid brukt kulturelle artefakter som filmer, bøker og musikk til å forankre fag i konkrete erfaringer. Og det kan være like interessant å bruke dataspill. Når du må stå for konsekvensene av valgene dine kan det gi følelser av skyld eller stolthet, som ikke er så lett tilgjengelige gjennom andre kulturuttrykk.
Et mye brukt eksempel er etikkundervisning på videregående med spilldramaet The Walking Dead, hvor elevene spiller sammen og må diskutere etiske dilemmaer i en postapokalyptisk verden ut ifra filosofiske teorier de har lært om. For eksempel ved å diskutere hvorvidt en innbruddstyv skal drepes, all den tid han t
