I Klassekampen 20. november tar Helene Aarseth, professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i Oslo, et oppgjør med det hun kaller «identitetsteori». Hun hevder at identitetstenkning har fått status som «den rette lære» i vårt felles forskningsfelt kjønnsforskning, og at hun også kan kjenne igjen dette i den offentlige debatten.
Hennes utfall mot antirasisme og urfolks rett til anerkjennelse er betydningsfulle langt utover vår faglige andedam. Det minner oss om hvor viktig det er å forstå høyrepopulismens innflytelse på den offentlige og faglige samtalen om rasisme og minoritetsperspektiver.
Det mangler ikke på begreper som uttrykker forakt for minoriteters krav om respekt og likebehandling i dagens offentlige samtale. Identitetspolitikk er for lengst etablert som en negativ karakteristikk på alt fra skeive perspektiver til antirasisme.
Identitet utenfor kontekst
Aarseth anvender ikke direkte begrepet identitetspolitikk i sin tekst. I stedet gjenbruker hun Toril Mois begrep identitetsteori, som en akademisk variant av identitetspolitikk. Det er verdt å nevne at forsk
