Fagpressenytt

Anne Rønneberg disputerte i oktober i fjor, og avhandlingen hennes utforsker barrierer og hva som fremmer best mulig behandling av barn i klinisk praksis.
- Jeg har sett på tannlegers holdninger - hva de tenker og gjør. Forskningen er satt inn i en biopsykososial sammenheng, det betyr at jeg har brukt en forståelsesmodell som tar hensyn til biologiske, psykologiske og sosiale forhold for å belyse de ulike delene, og for å sette problematikken inn i en samfunnsstruktur, forteller avdelingstannlege Anne Rønneberg ved Klinikk for allmenn odontologi barn, Universitetet i Oslo (UiO).
- Jeg har selv jobbet som tannlege, slik begynte jeg min karriere. Og jeg jobbet mange år i privat praksis før jeg ble spesialist i pedodonti. Jeg har behandlet alle aldersgrupper, hele bredden, og det har vært fint å ta med seg videre i dette arbeidet. Det bidro til at jeg gjorde meg noen tanker om hva jeg ville gjøre i avhandlingen min. Det er veldig mye vi ikke vet om tannlegers virke og jeg vil gjerne finne ut noe om det. Etter at jeg begynte i full stilling ved UiO for ti år siden hadde jeg etter hvert lyst til å forske ved siden av jobben, oppmuntret av mine kolleger ved UiO, først av professor Ivar Espelid, deretter av professor Tiril Willumsen.

FNs Barnekonvensjon og spørreundersøkelser
Barnekonvensjonen er vesentlig i Rønnebergs avhandling og for hennes arbeid med behandling av barn.
- Den er implementert i norsk lov, og den har forrang, sier hun. Hvis norsk lov kommer på kant med Barnekonvensjonen så har sistnevnte forrang.
Avhandlingen består av to studier og i den første studien forklarer Rønneberg at hun har sett på tannleger i Den offentlige tannhelsetjenesten (DOT). Den andre studien tar for seg tannleger, fastleger og samarbeid med barneverntjenesten.
Metoden er basert på tverrsnittundersøkelser utført i form av spørreundersøkelser. Materialet bygger på undersøkelser av et representativt utvalg tannleger, spredt på by og land i hele Norge. Åtte fylker er tatt med. I den første studien er det lagt vekt på tannlegers holdninger. Den tar for seg tannlegers selvopplevde stress når de skal legge fyllinger i tennene på barn. Barna ble delt inn i ulike aldersgrupper 3-5 år, 6-9 år og 10 år og oppover. Det er særlig de små barna, i aldersgruppene 3-5 og 6-9 år, som er interessante i resultatsammenheng, forteller Rønneberg.
Tannleger i Den offentlige tannhelsetjenesten
Et av hovedfunnene er at tannlegers selvopplevde stress var signifikant statistisk sett når de utfører fyllinger på barn opp til 10 år. De ble spurt om de ble engstelige når de skulle legge fyllinger på de yngste barna.
- Da bruker de kanskje lokalanestesi, tenkte vi, men det var kanskje det største sjokket, forteller Anne Rønneberg. 59 % brukte sjelden eller aldri lokal anestesi på barn i aldersgruppen 3-5 år og 30 % brukte sjelden eller aldri lokal anestesi på barn fra 6-9 år.
Gruppen 3-5 år omfatter dem som selv ikke greier å si hvor de har vondt og derfor var dette funnet mest overraskende. Behandlingen kan gjøre veldig vondt for barna, og kan skape unødvendig angst for tannbehandling senere, derfor kan anestesi være nødvendig for å forhindre dette.
- Funnet var veldig v