Siden nittitallet har menneskehetens sivilisasjon gått inn i en gullalder. Vi har blitt rikere, sunnere og klokere i et svært raskt tempo. Med bærekraftsmålene er fart og retning satt for at de som til nå har falt utenfor, også skal få ta del i den rivende utviklingen. Men, mørke skyer truer, og de kommer ikke bare fra finanskrise, klimaendringer, krig og terror. Vi snakker ofte om globaliseringens frukter. I økende grad må vi også ha fokus på det vi litt uærbødig kan kalle for globaliseringens nedfallsfrukt.
Menneskets fremskritt har alltid vært avhengig av vår evne til å samarbeide. Vår utvikling fra primitive stammesamfunn til moderne sivilisasjoner er historien om stadig større, mer omfattende og mer kompliserte samarbeid.
De siste 200 årene har vi gått fra en virkelighet der det meste av produksjonen foregikk lokalt, der bare de dyreste luksusvarer var verdt å handle på tvers av grenser, til en virkelighet der vi produserer og konsumerer i et globalt nettverk. Selv en triviell forbruksvare som en engangsgaffel kan være designet i Sverige, laget i Kina, fraktet av en norsk kaptein med filippinsk mannskap på et skip registrert i Nederland og bygd i Polen, før det kjøpes av en nordmann på lokalbutikken.
Flere tar del
De siste 30 åre
