LO-Aktuelt
09.11.2016
Snart blir jeg førti. Jeg husker hvordan det var da jeg var liten. Jeg kunne sove hvor som helst. Far bar meg i seng. Opp trappa og inn på rommet. Jeg sov godt i den senga. Jeg sov godt overalt.
Jeg kunne sovne i barnehagen, under senga, på koserommet, i sandkassa, ved middagsbordet. Dagene var korte. Altfor korte.
Nå ligger jeg her i mørket og føler meg lys våken. Jeg kan like gjerne stå opp. Ta oppvasken, gå ned med søpla. Jeg kan se repriser på TV3 eller lese en bok. Men jeg vet jeg må sove. Syv timer i døgnet, 365 dager i året. Hjertet slår fortere enn noe
Les opprinnelig artikkelNå ligger jeg her i mørket og føler meg lys våken. Jeg kan like gjerne stå opp. Ta oppvasken, gå ned med søpla. Jeg kan se repriser på TV3 eller lese en bok. Men jeg vet jeg må sove. Syv timer i døgnet, 365 dager i året. Hjertet slår fortere enn noe
