Hold Pusten
06.11.2017
I forrige utgave tok vi for oss uberettiget frykt for ufarlig stråling. Men kan frykten for virkelig farlig stråling også bli for stor?
Frykten for stråling fra atomvåpen, atomanlegg og radioaktivt avfall sitter dypt i de fleste, av forståelige historiske, psykologiske og kulturelle årsaker (Hiroshima og Nagasaki, kald krig, Cuba-krise, filmer og litteratur om atomkrig og dommedag, Tsjernobyl, mv. ): radioaktivt materiale = fare = frykt. Dosen og hva slags radioaktivt materiale vi snakker om, ser ut til å spille mindre rolle.
Men helserisikoen på dette området er kanskje mindre enn vi tror, og det vet vi fordi vi kjenner resultatene av noen av verdenshistoriens skumleste hendelser: atombombene over Japan (1945) og atomkraftverkulykkene ved Three Mile Island (1979), Tsjernobyl (1986) og Fukushima (2011).
Allerede under prøvesprengningen av den første atombomben i New Mexico 16. juli uttrykte flere av forskerne i Manhattan-prosjektet reservasjoner mot å ta den i bruk. Prosjektets leder - «atombombens far» - Robert Oppenheimer, siterte Bhagavadgita, et av de hellige skriftene i hinduismen: «Now I am become Death, the destroyer of worlds».
Etter at Little Boy og Fat Man hadde destruert henholdsvis Hiroshima og Nagasaki, har det heldigvis ikke skortet på fordømmelser av handlingene. De hadde ubeskrivelig grusomme effekter, og antall liv som gikk tapt, var kolossalt. Den kjente samfunnskritikeren Noam Chomsky har kalt det «the most unspeakable grimes in history». Verdenshistorien er lang, og mange har gjennomført svært brutale og bestialske handlinger, ikke minst det japanske regimet under annen verdenskrig. Kanskje strekker Chomsky det litt langt?
Dette blir kontrafaktisk, men vi må se hen til begivenhetene som fant sted fra 1933 til 1945, situasjonen man var i, og alternativene man hadde i august 1945.
Under slaget om Okinawa (1. april-22. juni, se nedenfor) sendte USA signaler om en mulig fredsløsning til det japanske regimet. Det kom ingen respons fra Tokyo. Etter dette slaget ble en ordre sendt ut fra det japanske regimet om å drepe alle de 400 000 fangene i de japanske krigsfangeleirene (Burnham, 1995). Videre fremmet de allierte krav i Potsdamerklæringen i juli 1945 om at Japan betingelsesløst måtte overgi seg, men samtidig skulle keiseren få bli sittende, Japan skulle få beholde kontrollen over landet sitt og egen industri (Wikipedia, Potsdam declaration). Igjen ingen respons fra Japan. I et forsøk på å oppmuntre til/tvinge frem en kapitulasjon, slapp amerikanerne oversatte versjoner av Pot
Gå til medietMen helserisikoen på dette området er kanskje mindre enn vi tror, og det vet vi fordi vi kjenner resultatene av noen av verdenshistoriens skumleste hendelser: atombombene over Japan (1945) og atomkraftverkulykkene ved Three Mile Island (1979), Tsjernobyl (1986) og Fukushima (2011).
Allerede under prøvesprengningen av den første atombomben i New Mexico 16. juli uttrykte flere av forskerne i Manhattan-prosjektet reservasjoner mot å ta den i bruk. Prosjektets leder - «atombombens far» - Robert Oppenheimer, siterte Bhagavadgita, et av de hellige skriftene i hinduismen: «Now I am become Death, the destroyer of worlds».
Etter at Little Boy og Fat Man hadde destruert henholdsvis Hiroshima og Nagasaki, har det heldigvis ikke skortet på fordømmelser av handlingene. De hadde ubeskrivelig grusomme effekter, og antall liv som gikk tapt, var kolossalt. Den kjente samfunnskritikeren Noam Chomsky har kalt det «the most unspeakable grimes in history». Verdenshistorien er lang, og mange har gjennomført svært brutale og bestialske handlinger, ikke minst det japanske regimet under annen verdenskrig. Kanskje strekker Chomsky det litt langt?
Dette blir kontrafaktisk, men vi må se hen til begivenhetene som fant sted fra 1933 til 1945, situasjonen man var i, og alternativene man hadde i august 1945.
Under slaget om Okinawa (1. april-22. juni, se nedenfor) sendte USA signaler om en mulig fredsløsning til det japanske regimet. Det kom ingen respons fra Tokyo. Etter dette slaget ble en ordre sendt ut fra det japanske regimet om å drepe alle de 400 000 fangene i de japanske krigsfangeleirene (Burnham, 1995). Videre fremmet de allierte krav i Potsdamerklæringen i juli 1945 om at Japan betingelsesløst måtte overgi seg, men samtidig skulle keiseren få bli sittende, Japan skulle få beholde kontrollen over landet sitt og egen industri (Wikipedia, Potsdam declaration). Igjen ingen respons fra Japan. I et forsøk på å oppmuntre til/tvinge frem en kapitulasjon, slapp amerikanerne oversatte versjoner av Pot
