Man gjør seg mange tanker om dagen. Dags dato er vi i Norge i forberedelsesfasen til et større koronautbrudd og konsekvensene, både de helsemessige og de økonomiske vet vi lite om.
Dagene har for mange blitt fylt med nye gjøremål. Karantenelivet setter sitt preg på sinnsstemningen og aktivitetsnivået forandres. Tankevirksomheten tar seg opp. Tankene om hva som betyr noe og hvordan vi forholder oss til hverandre, til livet - og til Gud.
Ett ord har for meg gått igjen den siste uken. En stadig tilbakevendende tanke. En slags overskrift over tilværelsen som har blitt gjort aktuelt gjennom den ene etter den andre nyheten på løpende bånd. Ordet er «frykt». Det er ikke fordi jeg har kjent så veldig på den selv, men snarere en merkelig følelses av den totalt motsatte ansatsen til frykt - fred.
Uvitenhet, usikkerhet og fremtidsfrykt
Det er skrekkelig mye jeg ikke vet hva jeg skal tenke om. Uvitenhet, usikkerhet og fremtidsfrykt kunne tatt tak i meg, kunne kastet meg ut på dypet, kunne medvirket til synkende livskvalitet, stagnasjon og ulykke. Men den gjør ikke det. I stedet får jeg lov å være viss på at det jeg har bygget livet mitt på holder.
