En sufi-seremoni i Pakistan tidlig på 2000-tallet. Dagens eventjobb er unnagjort, og Hildegunn Øiseth hører for første gang bukkehorn spilt live. Det er bare noen få toner, verken virtuost framført eller et særpreget verk. Likevel vet Hildegunn at veien hennes nok en gang skal ta en ny retning.
- Jeg skjønte umiddelbart at jeg måtte skaffe meg et bukkehorn og spille inn plate. Visste hvordan det skulle låte. Og det kunne ikke skje fort nok.
Stor bredde og ufortjent lite berømmelse
15 år senere strener Hildegunn bortover Grønlandsleiret i Oslo. På ryggen har hun en hardcase med en trompet og to bukkehorn. I hånda en liten trillekoffert.
- Det er her det er liv, vettu. Skulle jeg bodd i Oslo i dag, måtte det bli på Grønland. Skal jeg sette meg ned og spille litt på gata?
Det er fotografering, og Grønland torg kryr av folk og biler. De færreste leer på et øyelokk idet hun slår seg ned utenfor sennepsgule Café Asylet og løfter bukkehornet til leppene.
- Det er for få horn i omløp. Og jeg skjønner jo at ingen vil ha med bukker å gjøre. De er sinte og de lukter aldeles bedrøvelig, sier Hildegunn mellom frasene.
Monica Strømdahl
Så blir hun stille. En tohundrelapp har nettopp dalt ned i fanget hennes. Hun gløtter opp. Gliser.
- Næmmen. Sjølveste!
Der står en musikerkollega, og de neste minuttene går med til gjensidig oppdatering. Dem er det mange av etter 28 år i bransjen. Spesielt når man som Hildegunn har leflet med et vidt spekter av uttrykk, instrumenter og arenaer.
- Jeg gikk fra korps og fele til klassisk trompetutdanning. Hadde ni års fast jobb i Bohuslän Big Band, før det ble egne prosjekter innen friimprovisert jazz, verdensmusikk og barnekonserter. Først i Sør-Afrika, så med base i Norge og verden som arbeidsplass, som det så fint heter.
I tillegg til store og små musikkscener og festivaler har hun spilt i humorprogram på TV, landskappleik og historiske spel, og holdt konserter på skoler, i flyktningleirer og i town-ships. Fire soloalbum har det blitt, en rekke utgivelser med faste band, samt talløse frilansoppdrag for ulike artister og prosjekter. Stor bredde og ufortjent lite berømmelse. Begge forhold har samme enkle forklaring, ifølge Hildegunn selv:
- Jeg har jo aldri hatt noen plan, vettu. Ha ha.
Bak den avvæpnende humoren og omgjengeligheten lurer et sterkt politisk og kunstnerisk engasjement. Hildegunn har en åpen og intuitiv innstilling til livet og musikken - og er en subtil kritiker av sjangerkonstruksjoner og kunstnermyter. Det fikk hun anerkjennelse for
