For det første vil endringene skje raskere. Det betyr at kravene til kunnskap og kompetanse vil skifte raskere - og dermed at flere vil måtte omskolere seg eller videreutdanne seg i løpet av yrkeskarrieren. Unge mennesker vil stå foran et arbeidsliv der jobbskifter blir mer vanlig. De vil dessuten kunne ha ulike roller gjennom arbeidslivet, noen ganger som arbeidstaker, andre ganger som arbeidsgiver eller som selvstendig næringsdrivende. Dette gir mange muligheter, men stiller også krav til fleksibilitet og til hvordan man tilegner seg kunnskap og endrer sin kompetanse underveis.
For det andre: Vi lever lenger. Det har betydning for hvor lenge vi deltar i yrkeslivet. Da folketrygden ble innført i 1967, var pensjonsalderen 67 år, og forventet levealder var 70 år. Finansiering av pensjon var dermed ikke en utfordring. Den har basert seg på et løpende finansiering og utlikningssystem, der skatteinntekter hvert år brukes til å dekke årets pensjoner og velferdstjenester. Økningen i antall eldre i forhold til den arbeidende befolkningen er en finansiell utfordring for velferdsstaten. Når vi også vet at det spesielt er på eldre dager at man trenger mest fra velferdsstaten, og at hver generasjon lever litt lenger, så forklarer det hvorfor eldrebølgen setter velferdsstaten under press. Økt levealder gir også muligheter for at vi kan delta i yrkeslivet over en lengre periode, men for de fleste vil det forutsette at man kan kombinere pensjon og arbeid, og at det blir tilrettelagt for en slik fleksibilitet.
For det tredje vil velferdsstatens bærekraft være avhengig av en høy arbeidsdeltakelse. Perspektivmeldingen fra 2013 la frem prognoser som viste at underskuddet på statsbudsjettet ville bli 6,4 prosent av fastlands-BNP i 2060. Det er senere korrigert av blant andre SSB, gjennom analysene som blant annet inngår i produktivitetskommisjonens andre rapport, til 23,8 prosent av fastlands-BNP, eller en gjennomsnittlig skatteprosent på husholdningenes disponible inntekt på 64 prosent. Forutsetningene her er at produktivitetsveksten blir moderat, og at vi øker kvaliteten i offentlige tjenester med én prosent årlig, noe som er lavere enn hva vi har gjort de siste 20 årene. Det sier seg selv at en slik utvikling ikke er mulig. Dersom underskuddet ikke skal øke, vil sysselsettingen måtte øke til 83 prosent for aldersgruppen 15-74 år dersom vi fortsetter å redusere arbeidstiden slik vi har gjort de siste 80 årene. Krav om kortere arbeidstid er således ikke forenelig med de skatteinntektene som trengs for å finansiere en offentlig velferd slik vi kjenner den i dag.
Arbeid gir skatteinntekter, som igjen er grunnlaget for offentlige velferdsordninger og -tjenester. Hadde vi greid å ha like mange i arbeid som Island har i dag, ville vi fått balanse i offentlige budsjetter forutsatt demografiutviklingen frem mot 2060. Men det ville ikke finansiert økt kvalitet på offentlige tjenester. I dag er det 71,5 prosent av alle mellom 15 og 74 år som jobber, og i 2060 måtte i så fall dette tallet økes til 75,5 prosent, som det er i dag på Island. Forskjellen mellom Island og Norge er at islendingene har flere blant de yngste og de eldste aldersgruppene i jobb.
Dekning av demografiutviklingen kunne vi også klart om vi hadde økt arbeidsinnsatsen for den enkelte, og oppnådd lik gjennomsnittlig arbeidstid for alle som er i jobb, som den nå er i Sverige, 1 650 timer. Men det holder heller ikke om vi øker kvaliteten på velferdstjenestene - da må vi jobbe mer. Arbeidsinnsatsen og produktiviteten vår betyr altså mye for hvordan fremtidens velferdsstat vil se ut.
Dagens arbeidsliv bygger på en virkelighet med tariffavtaler, høy organiseringsgrad og fast ansettelse, med tilhørende velferdsordninger som blant annet er knyttet til arbeidsdeltakelse. Med endringer i arbeidslivet vil maktbalansen og relevansen for partene i arbeidslivet utfordres.
I lys av dette kan vi spørre hvordan man legger forholdene best mulig til rette gjennom rammebetingelser og insitamenter, for livslang fleksibilitet i ansettelsesforhold, samtidig som man har mekanismer som gir trygghet for inntektstap og motiverende karriereveksling gjennom et stadig lengre arbeidsliv. Det vil utfordre lovverk og tariffavtaler, og måten vi organiserer velferdsordninger og pensjonsordninger på.
Den offentlige velferden, gratis utdanning, gode ordninger for barnefamilier, sykehus og helsevesen, eldreomsorg og en rekke andre offentlige tilbud er avhengig av arbeidsinnsats. Vår samlede arbeidsinnsats utgjør over 80 prosent av vår nasjonalformue, oljefondet bare fem prosent. Det er hva vi i fremtiden produserer, og hvor mye vi arbeider, som vil avgjøre hvor god velferd vi har råd til.
Forfatter: Mathilde Fasting
