Motivet kan ikke ha vært å «finne sannheten om politivoldsaken i Bergen», for forfatterne er ikke interessert i den utvilsomme politivolden og omfanget den hadde. Som Kvam sjøl sa til NTB, etter VGs referat 12.11.19: «- Vi har ikke gransket politivold. Vi har gransket et forskningsprosjekt.» Det er ikke sant at forfatterne «ikke har noen mening om omfanget». Hele boka handler om at omfanget var nær null eller kanskje ti eller i alle fall like lavt som det en kan anta å finne ved andre politikammer, da som nå. For Kvam & co holder det ikke å si at Vogt og Nordhus tok feil. Nei, bokas klare hovedpåstand er at «voldsforskernes mange anklager mot bergenspolitiet ble avslørt som en eneste stor løgnhistorie» (s. 223, min emfase), fortalt mot bedre vitende for å skade politiet. Slik sett er det nettopp «renvaske bergenspolitiet» de vil - trass i at knapt noen ved Bergen Politikammer er blitt dømt for misbruk av vold i tjenesten. Kvam & co argumenterer hardt, lenge og ensidig for at Vogt og særlig Nordhus var svindlere, og at professor Anders Bratholm og andre som støttet dem egentlig også var det, «at Bratholm i politivoldssaken handlet grovt uaktsomt, og at hans arbeid derfor bør betegnes som vitenskapelig uredelig» (s. 321). Denne boka er ikke vitenskapelig «metodekritikk», den er en kriminalfortelling, en beskrivelse av forbrytelser og forbrytere.
De leverer rett og slett ikke en faglig fundert kritikk. Jostein Gripsrud Professor Universitetet i Bergen
Stilt overfor hundrevis av erklæringer og vitneutsagn om ulovlig voldsbruk i betydelig omfang ved Bergen Politikammer på 1970-tallet, samlet ikke bare i Nordhus og Vogts 1981-rapport, men også blant annet i utredningen som ble til på Justisdepartementets initiativ og flere bøker signert Anders Bratholm, velger forfatterne altså å konsentrere seg om å sannsynliggjøre at anklagene mot politiet var grunnløse. Og det gjør de i hovedsak ved å (forsøke å) vise at «voldsforskerne» var dårlige mennesker: Boka angriper primært forskernes karakter, deres angivelige, til dels svære, moralske brister. I mye mindre grad interesserer de seg for forskningens data og rapportens tolkninger av dem.
De leverer rett og slett ikke en faglig fundert kritikk. Her er for eksempel ikke noe forsøk på å plassere politivoldsundersøkelsen i en større nasjonal og internasjonal sammenheng - politivold var og er studert både i Oslo og i diverse vestlige land gjennom flere år. Hva viste disse studiene? Var den bergenske undersøkelsen veldig avvikende, metodisk og med hensyn til resultater? Hvordan har politiet rundt om i verden pleid å reagere når noen anklager dem for overdrevet voldsbruk? Dette kan ikke Kvam & co, i motsetning til for eksempel Anders Bratholm, fortelle oss noe om. Kapittel 11 i boka hans fra 1986 er viet internasjonal forskning på politivold[i]. Han påpeker hvordan oppnevnelsen av utvalget han ledet også hang sammen med en undersøkelse publisert i 1980 av Liv Finstad og Anne Lise Gjetvik som - overraskende også for disse forskerne - hadde fått fram i lyset illegal voldsbruk fra politiets side. Den hang også sammen med den mye omtalte Maridalssaken fra 1981, der to unge biltyver var ettertrykkelig banket opp av politifolk, mens andre politifolk så på - med brukne ribbein på den ene og brukket kragebein på den andre som resultat. (Bratholm 1986, s. 21)
Den voldsomme energien (446 sider, 1149 noter) for å forsvare et politikammer, der så godt som ingen noen gang er dømt for ulovlig voldsbruk, er litt underlig. En genuin interesse, som forfatterne altså proklamerer, for «sannheten om politivoldsaken i Bergen», ville gjøre det naturlig å snakke med ett eller flere påståtte eller faktiske voldsofre - eller vitner. Men forfatterne synes heller å ville gjøre det til en dyd at de ikke har snakket med en eneste representant for disse kategoriene. Forakten for «tidligere straffedømte» og den slags folk kommer fram på flere steder i boka og ble direkte uttrykt av Kvam på pressekonferansen ved lanseringen. VG rapporterte 12.11.19: «- Det denne politivoldssaken har vist, er at disse voldsofrene gjerne forteller én historie den ene dagen, og så forteller de en annen historie neste dag. Så det å basere seg på hva disse voldsofrene sier, er ikke egnet til å kaste lys over om dette forskningsprosjektet er seriøst eller ikke, sier Kvam til NTB.»
Hadde dette vært et prosjekt som skulle ettergå Vogt og Nordhus' resultater på samfunnsfaglig grunnlag, ville nye intervjuer med gjenlevende voldsofre fra undersøkelsen åpenbart inngått som et viktig element. Valget om å ikke snakke med de opprinnelige intervjuobjektene er også åpenbart problematisk sett i lys av utbredte oppfatninger av hva «journalistisk metode» går ut på. Valget er dessuten i åpenbar strid med den maktkritiske impulsen som kjennetegner journalistisk etikk. Det er snarere i tråd med en holdning som kan stiliseres slik: «Vi er ikke kritiske overfor en mektig samfunnsinstitusjon med rett til voldsbruk, vi konsentrerer oss om å billedlig banke gørra ut av døde og sjuke forskere som har kritisert denne institusjonen.»
Ettersom én av forfatterne, Bjarne Kvam, har vært opptatt av og involvert i «politivoldskomplekset» i over 30 år, og samlet stoff og tatt notater like lenge, er det ikke urimelig å tenke at energien i arbeidet og trangen til å gi dette ut så lang tid etter, henger sammen med at noen har noe å forsvare her, for ikke å si hevne. Kvams sterke synspunkter kom flere ganger til offentlig uttrykk på 90-tallet, som i en halvsides omtale av dokumentarfilmen Boomerang i BT 1. april 1996, i forbindelse med at den skulle vises på NRK1. (Merk at filmen nå ligger allment tilgjengelig på YouTube.) Men Kvams personlige behov for en omkamp er ikke god nok grunn for et forlag til å gi ut denne boka. Og det er da heller ikke bare en trang til å henge ut en avdød og en sjuk bergensk forsker det handler om.
Kvams oppgjør er så voldsomt at de psykoanalytisk bevandrede kan komme til å tenke på hva et såret grandiost selv kan komme til å kreve: I oppgjøret med de to bergenske forskerne ryker også Høyesterett, en rekke av Norges fremste jurister i etterkrigstiden, i og utenfor akademia, en rekke framstående sosiologer og statsvitere, Amnesty International, Fritt Ord, Den norske advokatforening, Norsk sosiologforening, Den norske Forfatterforening, Universitetet i Bergen, store deler av norsk presse etc. etc. Alle disse har nemlig latt seg lure av de to bergenske forskernes mediestrategi til å godta at det faktisk var noe i de politivoldsanklagene de to mente de hadde dokumentert. Det er en ganske fantastisk fortelling. Forfatterne har, kan en si, frekkhetens nådegave.
De tre forfatterne er som de to voldsforskerne uten direkte relevant akademisk bakgrunn: Bjarne Kvam har (som Vogt hadde) en doktorgrad, fra det juridiske fakultetet ved UiB. Magnus har en cand.mag. fra UiB og en Master of Fine Arts i dokumentarfilmproduksjon fra det amerikanske Regent University, grunnlagt som Christian Broadcasting Network University av legendariske Pat Robertson i 1978.[ii] Tom Kristensen var siviløkonom og ingeniør før han for cirka 20 år siden ble krimforfatter, og det var som spenningslitterær rådgiver han helt på tampen kom inn i bokprosjektet.
Disse tre er det da som ikke bare utfordrer og rakker ned på Vogt og Nordhus, men også på et betydelig antall mennesker som dannet toppskiktet i norsk akademisk jus og samfunnsvitenskap på 80- og 90-tallet, samt diverse organisasjoner, institusjoner og den norske Høyesterett, som angivelig dømte som de gjorde i sju såkalte boomerangsaker for å takke Bratholm for lang og tro tjeneste, som Kvam sa det sist på 90-tallet.[iii] De har kanskje baller, eller frekkhetens nådegave, men de har mistet hodet. Boka lanserer noe som rett som det er minner om en konspirasjonsteori: Det norske rettsvesenet, de norske mediene, Akademia, kulturorganisasjoner etc. rottet seg sammen mot det uskyldige bergenspolitiet - og dets uredde forsvarere.
Innledningen som kom bakerst: «Operasjon pølsekvern»På pressekonferansen der boka ble lansert, kom det fram at kriminalforfatteren i forfattertrekløveret skal ha formet bokas struktur da han kom inn i prosjektet. Det viktigste han gjorde, var at han flyttet avsnittene med «forhistorier», som innledet første versjon, bakerst i boka, så leserne fortest mulig skulle komme til den sterkeste delen av teksten: Den om arbeidet som foregikk på Haukeland sjukehus fra 1973 av. Dette tricket har to viktige konsekvenser: For det første skyves de mest overbevisende eksemplene på rot og rusk fra særlig Nordhus' side fram og får danne bakgrunn for resten av framstillingen. For det andre plasseres det kanskje tydeligste og mest ubestridelige eksemplet på en forkvaklet kultur i deler av bergenspolitiet bakerst og uten oppfølging. At en spenningsroman slutter med et knippe «forhistorier» er mer enn merkelig, men her har hensynet til Saken vært mer avgjørende enn både historisk forståelse og litterær form.
D et andre først: Det første av fire avsnitt om «forhistorier» kalles «Gyldenpris-aksjonen», men omhandler i realiteten flere politiaksjoner mot «sivilt ulydige» demonstranter. Den kanskje best kjente, var den såkalte Ordføreraksjonen, den politiinspektør Rynning-Tønnesen offentlig omtalte som en omelett man måtte knuse egg for å få til. Internt på kammeret skal den ifølge boka opplysende nok ha gått under navnet «Operasjon pølsekvern». «Etter det jeg opplevde under Ordføreraksjonen, har jeg aldri tvilt på det Nordhus og Vogt fikk frem om politivold», refererer Kvam & co daværende gymnaselev Aslaug Eide (s. 343). Dette er ett av bokas meget få utsagn fra et vitne til overdrevet voldsbruk fra bergenspolitiets side. Et større antall ungdommer hadde gått inn i det størrelsesmessig ganske beskjedne Gamle Rådhus, der ordførerens kontor lå. De satt i trappen, fylte huset, krevde et «sted å være», et ungdomshus. Ordfører Ole Myrvoll ringte til slutt politiet. Kvam & co forteller:
Politiet mottok ordførerens anmodning klokken 14:45. Aksjonen ble ledet av politiets stasjonssjef, men Rynning-Tønnesen var til stede i sivil. Bergen politikammer ligger rett over gaten fra Gamle Rådhus, og ordensmakten rykket kjapt ut med 22 mann. Politiet var tydeligvis kraftig lei av alle aksjonene som hadde vært de senere årene. Demonstrantene fikk kun to minutters frist for å fjerne seg - hvis ikke ville de bli fjernet med makt. (s. 344)
Hva ligger det i dette at «politiet var tydeligvis kraftig lei av alle aksjonene som hadde vært de senere årene»? Var de kraftig leie av jobben sin? Eller var de rett og slett svært aggressive mot de unge demonstrantene på forhånd, og innstilt på avstraffelse på stedet? Slik skildrer Kvam & co hva som skjedde, og jeg beklager, men dette sitatet må bli langt:
Ågot Hamre og andre lenket seg sammen med armene, for å yte passiv motstand. Hun forklarte i rettssaken mot henne senere at en eller flere politimenn tok tak i skulderen og armen hennes, slepte henne bortover gangen og slengte henne utfor trappen.
Bergens Tidendes fotograf Knut Strand og Dagbladets journalist Bjørn Bratten var til stede i annen etasje. Strand tok bilder av politifolkene mens de ryddet bort demonstranter. Tjenestemennene fikk ifølge Strand nok da han fikk et bilde av en politimann som sto med en hårtjafs i hånden. Fotografen ble da «overfalt, slått i magen, og fikk sitt fotoutstyr ødelagt av rasende politifolk». En politimann rev filmrullen ut av kameraet. Fotoutstyret til over 4000 kroner ble kastet i gulvet. En politimann tråkket på kameraet. Blitsutstyret ble ødelagt ved at en politimann knekte blitsstangen over kneet og der- etter kastet blitsen i gulvet Politiets plan var åpenbart å sette en støkk i folk for å stoppe ungdommens aksjoner. De dro jo folk etter håret, og kastet dem utfor trappen. Det var et under at ingen ble hardere skadet, sier Knut Strand.
Han hadde bare gjort jobben sin som fotograf. På legevakten ble det konstatert blødning i et arr på magen, arret stammet fra en nylig magesåroperasjon. Bergens Tidende anmeldte Rynning-Tønnesen og politifolkene for volden. Flere demonstranter ble brakt til legevakten med mindre skader. Hardest medfart fikk Gard Titlestad, som ble bitt i sine edlere deler av en aggressiv politihund da han kom ut av rådhuset. Han fikk behandling mot stivkrampe.
- I ettertid fikk vi vite fra innsiden i kammeret at den brutale aksjonen var planlagt som en avstraffelse på stedet. De kalte aksjonen «Operasjon pølsekvern», sier Gard Titlestad.
- Politimannen med hunden som bet Gard, hadde tydeligvis ikke kontroll over hunden - eller han ville ikke ha kontroll, mener Aslaug Eide.
Politiaksjonen tok bare 30 minutter. En polititjenestemann i sivil sto utenfor rådhuset og fotograferte alle som ble båret ut.65 ble innbrakt til kammeret og stuet inn i fyllearresten.
Det var ikke første gang Gard Titlestad ble utsatt for vold fra politiet. Da han var 16 år, ble han innbrakt til kammeret fordi han balanserte på gesimsen til Vikinghallen under en dansetilstelning.
- Jeg hadde drukket ca. 3 juleøl. Da min far
