Det største problemet for afrikanske byer i dag er ikke den raske urbaniseringen, men snarere myndighetenes avvisning av en inkluderende og lydhør modell for byutvikling. Denne holdningen er uholdbar være seg hva den skyldes; intellektuell og praktisk distanse til spørsmålene, maktrivalisering og private interesser, strukturelle problemer i styringssystemet som vanskeliggjør langtidsplanlegging, eller en kombinasjon av alle disse faktorene. Ulikhet i tilgang til bolig, helsetjenester og offentlige tjenester er vanlig. Tvangsutkastinger er utbredt, der boligeiendommer blir brukt til investeringsformål heller enn boligprosjekter.
I min hjemby Lagos blir vår urbane framtid framstilt som en privatisert, kapitaldrevet utopi der fattigdom er blitt eliminert. Men metoden for å eliminere fattigdommen er ikke å styrke innbyggernes økonomi, snarere å fordrive de fattige byboerne.
Tvangsutkastinger er en urban reinkarnasjon av den voldelige, koloniale delen av Afrikas historie, som prioriterer profitt over mennesker og vern av naturressurser. Og dette gjelder ikke bare min by. Fra Accra til Harare, fra Dakar til Addis Abeba, blir kortsiktige inngrep fremmet og/elle
