Fagpressenytt

Alf-Are Skog ville helst ikke tale i utide. Og når han talte, ville han helst tale om noe annet eller noen andre enn seg selv. Etter å ha jobbet tett med ham, så godt som hver eneste dag i ni år, utviklet vi en slags fortrolighet som åpnet opp for samtaler, ikke bare om livet, men også døden.
Så denne dagen, en hvilken som helst ukedag, en hvilken som helst måned, i en hvilken som helst spisepause, utbrøt han:
«Hvis du en gang skulle si noen ord i begravelsen min, så skal du vite det, at det er ingenting jeg har lengtet mer etter her i livet, enn en dag, å kunne våkne opp, slenge beina over sengekanten, ta på meg morgenkåpen og tusle ut på kjøkkenet for å lage meg en kopp kaffe.»
Jeg gjengir samtalen, omtrent slik den forløp, den dagen han gikk med på å snakke om seg selv og sitt liv.

Hjemmefra som åtteåring
- Hvordan var det å vokse opp på en øy uten broforbindelse i Nord-Norge på 1950-tallet og hvilke konsekvenser fikk dette for deg og familien?
Alf-Are Skog smiler av spørsmålene. - Hm, tja. Det der med broforbindelsen var kanskje ikke den største utfordringen. Det å vokse opp med en rimelig alvorlig muskelsykdom i Nord-Norge på 1950-tallet var som du sikkert forstår hakket verre. Men jeg er egentlig ikke helt komfortabel med å snakke så mye om dette siden det fort kan bli oppfattet som klaging.
- Jeg ble født på en øy i Nord-Norge, nærmere bestemt Rolløya utenfor Harstad, uten broforbindelse til fastlandet og naturlig nok uten en skole tilrettelagt for elever avhengig av rullestol. Så jeg ble sendt til Bjerkely vanførehjem i Tromsø flere hundre kilometer hjemmefra som åtteåring, og ble på sett og vis boende på internat til voksen alder.

Vår Herres skonummer
- Fortell litt om Bjerkely da.
Internatet ble drevet av Samemisjonen, så den første og siste jeg møtte der var Vår Herre. Og etter åtte år på skolen følte jeg at jeg visste hvilket skonummer han brukte. Kristendom og forkynnelse var med andre ord ikke akkurat mangelvare de årene, for å si det noe forsiktig. Vår Herres utsendte på jord tok oppdraget på alvor og sørget for at jeg også fikk min dose på søndagene, om jeg ville eller ei. Det vil si, ville jeg ikke, og det hendte jo, lot de meg ligge i sengen som straff hele søndagen.
- En gang fikk jeg en pakke fra foreldrene mine som jeg var så dum å åpne i timen og det skulle jeg ikke ha gjort. Da vanket det juling fra læreren som slo løs på fingrene mine med en pekestokk. Det var sikkert gode opplevelser også, men det er dessverre lett for at det bare er de negative som blir værende. Alle gjorde det de trodde var riktig, selv om det sett med dagens øyne virker helt bort i natta.
- Det kan heller ikke ha vært så lett for foreldrene mine, som måtte ta Hurtigruta for å komme på besøk. Jeg hadde en to år yngre søster som ikke kunne være med og en far som var reisende kjølemontør fra Kirkenes i Finnmark til sør i Troms, så det ble en stund mellom besøkene, kan du si. Mye falt således på mamma.

Jenter, røyking, skulking og alkohol
Etter Bjerkely og endt barneskole ble Alf-Are sendt til Sør-Norge, nærmere bestemt Vårli ungdoms- og videregående skole på Jeløya utenfor Moss, som på slutten av 1960-tallet var det eneste tilbudet for ungdom med funksjonsnedsettelse på landsbasis. Vårli var eid og drevet av Handikapforbundet, eller Norges Vanførelag som det hette den gang.
- Jeg dro fra Bjerkely til Vårli i 1969 og kom på mange måter til en ny