Fagpressenytt

Noen spør seg nok derfor om bibliotekarutdanningen vil bli mer teoretisk og om avstanden mellom utdanning og praksisfelt kan øke. I denne artikkelen vil jeg argumentere til fordel for et tettere samarbeid, og jeg vil gjøre det ved å påstå at den vitenskapelige metodeundervisningen trenger praksisfeltet i like sterk grad som praksisfeltet trenger metodekunnskap. Jeg vil starte med å utdype første del av påstanden.
Det finnes tilløp til svar i gjeldende strategiplan for OsloMet. I Strategi 2024 heter det om lærestedets profil at: «Våre utdanninger skal ha høy internasjonal kvalitet basert på forskning, nærhet til praksis og oppdaterte og studentaktive læringsformer» (Høgskolen i Oslo og Akershus, 2017). «Nærhet til praksis» er en betryggende formulering, men begrunnelsen for å knytte nettopp metodeundervisningen til praksisfeltet finner jeg i skjæringspunktet mellom «utdanninger [...] basert på forskning» og «studentaktive læringsformer».

Det er politisk enighet om at forskningsbasert undervisning er et mål, men målet innebærer ikke nødvendigvis annet enn at studentene ses som passive konsumenter av vitenskapelige pensumtekster. Formidling av eksisterende forskning gjennom tradisjonelle forelesninger er imidlertid en lærersentrert undervisningsform som begynner å gå ut på dato. Det ropes på «aktivitet», og ropet kommer bl.a. fra forskerne Mick Healey og Alan Jenkins. Disse to vises det gjentatte ganger til i offentlige dokumenter, bl.a. i rapporten FoU + Utdanning = Sant (UHR, 2010).
Healey og Jenkins (2009) mener at studentene må få erfaring med forskning gjennom mer studentsentrerte undervisningsformer enn de som regel får i dag. Det innebærer å flytte fokuset fra «innhold» til «aktivitet». Da er det ikke tilstrekkelig at studentene lærer om vitenskapelige metoder og tenkemåter. De må involveres i diskusjoner om den forskningsbaserte litteraturen og aller helst gis mulighet til å delta i forskningsprosjekter sammen med etablerte forskere. Alternativt kan