Fotterapeuten
15.06.2022
Siden Fotterapeutforbundet ble stiftet i mars 1952, under navnet Norsk Fotpleierforbund, har 21 ulike styreledere sittet ved roret. Fotterapeuten har tatt en prat med Mona Sevlejordet, som satt der ved millenniumskiftet sammen med dagens «kaptein» Inger M. Paulsen.
Det er en solfylt dag helt i slutten av mars og Fotterapeuten har tatt en tur til Holmestrand, der tidligere forbundsleder Mona Sevlejordet (62) bor. Etter å ha vært aktiv i Vestfold krets i flere år, blant annet som leder, satt hun en kort periode som sentralstyreleder fra 1999 til år 2000. Mona jobber fremdeles i yrket hun elsker, med klinikk på aktivitetssenteret i Horten.
Også dagens sentralstyreleder, Inger M. Paulsen (64), tilhører Vestfold krets. Mange aktive fotterapeuter kommer derfra, kanskje ikke så rart, med gode utdanningsmuligheter i nærheten. Med kun en trekvarters togreise mellom Sandefjord og Holmestrand, ble også hun med til Holmestrand for en hyggelig prat om både yrket og forbundet før og nå.
Litt tilfeldig
Mona Sevlejordet tar imot oss i det koselige huset hun leier sammen med mannen sin litt utenfor Holmestrand. De bor «litt på landet», sammen med 10-15 kaniner. Vi får etter hvert vite at en av hennes store hobbyer, i tillegg til geocoaching, er kaninhopping. Huset er fullt av pokaler og utmerkelser. Hun ble faktisk norgesmester i kaninhopping for veteraner nå i 2022.
Dette er noe hun har drevet med de senere årene, men vi skal naturlig nok først tilbake til starten, for å høre litt om hvorfor hun utdannet seg til fotterapeut. Utdanningen tok hun i 1986 ved Sandar yrkesskole i Sandefjord, der de den gang hadde en offentlig fotterapilinje. I tillegg til at du først måtte ha ett års grunnkurs i helsefag, var utdanningen den gang på ett år.
Hun forklarer at det var litt tilfeldig at hun endte opp med å gå fotterapilinjen. Før hun begynte på yrkesutdannelsen, hadde hun jobbet med litt ulike ting, foruten å være hjemme som husmor med et lite barn.
- Jeg hadde blant annet prøvd meg litt som hjelpepleier og på sykehjem, men det var ikke helt noe for meg, selv om jeg trivdes med å jobbe med eldre. Jeg tenkte litt på hudpleie, men etter å ha snakket med en person på en klinikk i Drammen, som påpekte at «hud var alt for mye luksus, men at fotterapi var et yrke det ville bli behov for», tok jeg det valget og har aldri angret, sier den tidligere forbundslederen.
Flyttet til Odda
Etter endt utdannelse jobbet Mona litt som vikar i yrket, før hun påsken 1987 tok med seg datteren og flyttet til Odda på Vestlandet. Der hadde hun fått jobb på sykehjemmet. Det vil si, hun jobbet som selvstendig næringsdrivende, men kommunen sto for lokalene hun hadde i hovedetasjen på sykehjemmet, der hun tok imot pasienter fra et stort område.
- Jeg var den eneste fotterapeuten i hele Hardanger, så pasientgrunnlaget var enormt. Sykehjemmet lå i tilknytning til sykehuset, der de hadde en avtale med Trøndelag om hofteoperasjoner. Ofte kom også de pasientene innom meg før de dro hjem igjen, forteller den autoriserte fotterapeuten, som medgir at det var ganske tungt
Gå til medietOgså dagens sentralstyreleder, Inger M. Paulsen (64), tilhører Vestfold krets. Mange aktive fotterapeuter kommer derfra, kanskje ikke så rart, med gode utdanningsmuligheter i nærheten. Med kun en trekvarters togreise mellom Sandefjord og Holmestrand, ble også hun med til Holmestrand for en hyggelig prat om både yrket og forbundet før og nå.
Litt tilfeldig
Mona Sevlejordet tar imot oss i det koselige huset hun leier sammen med mannen sin litt utenfor Holmestrand. De bor «litt på landet», sammen med 10-15 kaniner. Vi får etter hvert vite at en av hennes store hobbyer, i tillegg til geocoaching, er kaninhopping. Huset er fullt av pokaler og utmerkelser. Hun ble faktisk norgesmester i kaninhopping for veteraner nå i 2022.
Dette er noe hun har drevet med de senere årene, men vi skal naturlig nok først tilbake til starten, for å høre litt om hvorfor hun utdannet seg til fotterapeut. Utdanningen tok hun i 1986 ved Sandar yrkesskole i Sandefjord, der de den gang hadde en offentlig fotterapilinje. I tillegg til at du først måtte ha ett års grunnkurs i helsefag, var utdanningen den gang på ett år.
Hun forklarer at det var litt tilfeldig at hun endte opp med å gå fotterapilinjen. Før hun begynte på yrkesutdannelsen, hadde hun jobbet med litt ulike ting, foruten å være hjemme som husmor med et lite barn.
- Jeg hadde blant annet prøvd meg litt som hjelpepleier og på sykehjem, men det var ikke helt noe for meg, selv om jeg trivdes med å jobbe med eldre. Jeg tenkte litt på hudpleie, men etter å ha snakket med en person på en klinikk i Drammen, som påpekte at «hud var alt for mye luksus, men at fotterapi var et yrke det ville bli behov for», tok jeg det valget og har aldri angret, sier den tidligere forbundslederen.
Flyttet til Odda
Etter endt utdannelse jobbet Mona litt som vikar i yrket, før hun påsken 1987 tok med seg datteren og flyttet til Odda på Vestlandet. Der hadde hun fått jobb på sykehjemmet. Det vil si, hun jobbet som selvstendig næringsdrivende, men kommunen sto for lokalene hun hadde i hovedetasjen på sykehjemmet, der hun tok imot pasienter fra et stort område.
- Jeg var den eneste fotterapeuten i hele Hardanger, så pasientgrunnlaget var enormt. Sykehjemmet lå i tilknytning til sykehuset, der de hadde en avtale med Trøndelag om hofteoperasjoner. Ofte kom også de pasientene innom meg før de dro hjem igjen, forteller den autoriserte fotterapeuten, som medgir at det var ganske tungt
