Fagpressenytt

Noen ganger virker tilfeldighetene skremmende kalkulerte. Vi ringer på i en bygård i Nordahl Bruns gate i Oslo formiddagen 11. februar. Tilfeldighetene vil ha det til at det er 40 år siden den islamske revolusjonen i Iran. I dag. Der nede feirer de nå. Og her oppe, i et spartansk innreda rom helt nord i Europa, finner vi ett av ofrene for styret som overtok for 40 år siden. Sina Winter nevner ikke jubileet med ett ord, men ønsker sjenerøst velkommen på de rundt 15 kvadratmeterne han disponerer etter å ha flytta fra Orkanger til hovedstaden. Muligens ikke helt ulikt gutterommet han forlot i Teheran. Et rom han ikke kan vende tilbake til.

- Jeg trekker aldri fra gardinene, you know. Liker å ha det mørkt, smiler Sina til fotografen som spør om vi ikke kan slippe inn litt lys.

Når samtalen dreier over på norsk svartmetall og hvorfor den appellerer så sterkt til lyttere i Sør-Amerika og deler av Asia, er det nettopp mørket Sina trekker fram:

- Det handler om hvordan folk har det i undertrykkende og diktatoriske regimer. Det er ikke lystige mennesker som hører på metall. Musikken reflekterer hvordan menneskene har det.

Burzum ble vendepunktet

- Jeg husker det i detalj. Det var en torsdag, sier Sina.

Det første møtet med norsk svartmetall er bandet Burzum fra en liten kassettspiller på gutterommet i Teheran. En kompis har fått tak i to CD-er fra Tyskland, og nå har Sina kopiert dem. Han setter en av kassettene i spilleren, trykker på play og tenker: Hva i all verden er dette?

- Burzums Filosofem. Det var noe helt nytt, så mystisk og ukjent. Jeg forsto det ikke, for det var så annerledes enn alle andre metallsjangre jeg hadde hørt. Jeg slukka lyset, lukka døra til rommet mitt, og spilte albumet fem ganger på rad for å forstå det. Sounden, vokalen, hele produksjonen, gitarene - alt var annerledes, men samtidig opplevde jeg at det lå veldig nært mine innerste følelser. Det er virkelig vanskelig å forklare, men det var noe ukjent og rart, og samtidig så kjent. Sina, this is what you are going to play, sa jeg til meg sjøl. Den kvelden, dét øyeblikket, endra alt for meg.

- Jeg er blitt en bedre låtskriver etter at jeg kom til Norge. Det har også betydd mye å gå på konserter og være i kontakt med andre musikere, forteller Sina Winter..

Monica Strømdahl

Musikken måtte spilles i hemmelighet

Sina blir født inn i et lukka og isolert Iran, ett år etter revolusjonen i 1979. Men hjemme i Teheran lever restene av en mer vestlig tilværelse. Band som Pink Floyd, Camel og Hello spilles på repeat på stereoanlegget i stua og i bilen.

- Alt var hemmelig. Da vi kjørte bil var foreldra mine forsiktige med hvor høyt vi spilte, for det var revolusjonære vakter overalt. De sjekka og forbød alt mulig rart. Kunst, musikk, særlig det som kom fra vestlig kultur var et slags tabu. Det fantes ikke platebutikker, det var ingen steder du offisielt kunne fi