Fagpressenytt

Aldri har vi visst så mye om overgrep og forbrytelser som foregår i krig, aldri har vi hatt et mer omfattende internasjonalt lovverk for å ta tak i grove krigsforbrytelser. Så hvorfor brukes det ikke? Det siste året er det spesielt to saker som har aktualisert debatten om Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og apparatet vi har for å stille folk til ansvar for de verst tenkelige forbrytelsene. Myanmar anklages for å fordrive rohingyaer og Isil i Irak anklages for å ha stått bak folkemord på jezidiene.

Debatt om internasjonal straffeforfølgelse for verdens verste forbrytelser, oppsummert i de to kategoriene forbrytelser mot menneskeheten og grove krigsforbrytelser, er noe vi har hatt lenge. Fart i seilene fikk debatten for alvor etter andre verdenskrig. Mens krigsoppgjøret etter første verdenskrig hadde fokusert på økonomisk kompensasjon, i tråd med tidligere oppgjør, representerte oppgjøret etter andre verdenskrig, både Nürnbergprosessen og Tokyoprosessen (mot forbrytelser gjort under krigen i Asia) noe nytt.

Nå ble enkeltpersoner stilt til ansvar, ikke bare stater. Straffene som ble ilagt handlet ikke om å kompensere eventuelle stater, men om å søke rettferdighet for mennesker utsatt for overgrep. Begge prosessene satte folkerettslig presedens, og nå begynte man å diskutere en mer permanent rettsordning. I de påfølgende årene kom FN og menneskerettserklæringen. Dessuten kom Genevekonvensjonen, ofte kalt krigens folkerett.

Forslag ble lagt i skuffen

I samme periode, altså mot slutten av 1940-tallet, startet man arbeidet med å få på plass en internasjonal straffedomstol. Snart la imidlertid den kalde krigen seg som et vammelt og kjølig teppe seg over forsø