Det er 65 millioner flyktninger i verden. Norge må ta sin del av ansvaret, sier Venstre, og viser til gjennomslaget for å ta imot 1000 flere kvoteflyktninger i statsbudsjettet for neste år.
Vi inviteres til å like dette på Facebook, og jeg var nær ved å gjøre nettopp dét, men så kom jeg til å tenke på alle forbehold og motforestillinger jeg har hatt, og fortsatt har, i spørsmålet om kvoteflyktninger.
I stedet for å like, som for min del ville kjennes altfor uforpliktende, vil jeg heller si noe om den globale flyktningkrisen og hvordan jeg tror vi kan bidra til å løse den. I dette inngår også overføringsflyktningene, som de heter på byråkratisk norsk (ikke kvoteflyktninger, altså). Dette innlegget blir langt, men det får så være. Disse tingene lar seg ikke sammenfatte i tabloide former.
For det første: 1000 flyktninger er ikke mange. Tar vi 1000 til Norge, står det 64 999 000 flyktninger tilbake, skal vi tro tallet (og det bestrider jeg ikke, skjønt mye kunne vært sagt om også dét).
1000 flyktninger er bedre enn ingen, vil du kanskje innvende. Ja, det er det jo vanskelig å være uenig i, men likevel. Tar man kostnadene i betraktning (og allerede der er det jo mange som steiler i moralsk forargelse), må man spørre seg hvorvidt de kunne vært bedre anvendt. Denne diskusjonen, kjent som «her hjemme» vs. «der ute» (i prinsippet det samme som med klimatiltak), trigger pussig nok mange følelser i Norge, følelser som jeg antar henger sammen med at dette språket i mange kretser (inkl. Venstre) lyder som kjent Frp-retorikk.
Det kan så være. Diskusjonen er likevel etter mitt syn høyst nødvendig og speiler reelle dilemmaer. Det har jeg selv mye erfaring med, men før jeg sier noe om det, må jeg bare kort omtale det som i flyktningsammenheng omtales som «varige løsninger».
Tre typer varige løsninger
Med varige løsninger snakker vi om situasjoner der flyktninger får vanlige statsborgerlige rettigheter i et trygt land. Det finnes grovt sett tre slike løsninger.
1. Den første er retur til hjemlandet, den andre integrering i første asylland, og den tredje er gjenbosetting i et tredjeland.
I UNHCR-sammenheng har retur, så lenge jeg kan huske, alltid blitt fre
