Syv bøker har det blitt hittil. To av dem sakprosa, hvorav en om forlatte hus, «Samtidsruiner», de fem andre skjønnlitterære. For bøkene sine har hun innkassert Mållagsprisen, Årets nynorskbok, Nynorsk litteraturpris og Amalie Skramprisen. I sommer var hun festspilldikter på De nynorske festspela i Volda.
Samtidig har hun en karriere med krevende jobber - først som journalist i Bergens Tidende, så som redaktør for Syn og Segn, deretter informasjonssjef for Festspillene i Bergen, fulgt av jobben som festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda, og så var hun redaktør i forlaget Vigmostad og Bjørke. Alt dette før hun ble teaterleder.
Benytter nattetimene
Jeg lurer på hvordan firebarnsmoren får tid til alt. Jeg kan ikke forestille meg at hennes hovedpersoner, for eksempel Agnes i «Alt inkludert», eller Hanne i hennes sistebok, «Gratis og uforpliktende verdivurdering» ville hatt energien eller kompetansen. Romanpersonene hennes oppleves også mindre veltilpasset enn forfatteren - særlig Agnes, som er en person uten fortid og fotfeste i tilværelsen og uten kjennskap til alle de som praktiske småtingene som de fleste av oss tar som en selvfølge. Men heller ikke Hanne, som kan virke som en angstbitersk sosial streber på jakt etter det perfekte huset, den perfekte jobben og den perfekte familien.
- Er du ekstremt «vellykket», i motsetning til romankarakterene dine?
- Jeg går ikke rundt og føler meg vellykket, men jeg er glad for de gode tingene i livet. Ingenting har kommet rekende på en fjøl. Det ligger mye hardt arbeid bak, og det har hatt omkostninger. Jeg har for eksempel et føkka søvnmønster. Noen vekker meg alltid, og når jeg er våken har jeg lært meg til alltid å ha en datamaskin ved sengen. Slik smetter jeg inn en effektiv skrivetime eller to midt på natten uten å ta meg tid til å forflytte meg til et annet rom.
- Men jeg tror ikke at jeg er mindre effektiv enn forfattere som setter av åtte skrivetimer i døgnet. Eller forfattere som har bestemte ritualer før de kan komme i gang med skrivingen. De som må ha et eller annet på skrivepulten, eller må bruke tid på å forflytte seg til en skrivestue utenfor huset for å kunne skrive, mener Eikemo.
- Uten full jobb hadde jeg kanskje skrevet mer, men ikke nødvendigvis mer effektivt. Ideelt sett skulle jeg kunne hatt mer tid til å skrive, men det har vi ikke økonomi til, konstaterer hun nøkternt.
Satire og virkelighet
Når man leser Eikemos til tider svært vittige romaner om hvordan norske nåtids-mennesker lever, kan de virke som ganske saftig satire. Slik har også mange kritikere omtalt dem. Som «presise observasjoner og morsomme dialoger» (Aftenposten"), «Her er mykje humor og eit godt strøk ironi, ikkje utan stikk til den sjølvproklamerte norske kultur- og åndseliten.» (Dagsavise
