Bok og bibliotek
06.09.2018
Marit Eikemo skriver romaner om hus. Om huspriser, meglere, nervøse huskjøpere, byggeår, tilstand, møbleringsstil. Hun skriver i sengen. - Skrivingen er det eneste rommet hvor jeg kan være for meg selv, sier hun.
Forfatteren virker en smule sliten.
Distré også, der hun sitter overfor meg og stadig titter ned i mobiltelefonen. I blant sender hun meldinger, ser det ut til. Jeg begynner å føle meg ubekvem - tretter jeg henne? Neida, neida, forsikrer Marit Eikemo, det er bare det at hun ikke har sovet mer enn to-tre timer natten før. Ja, det er helt vanlig, får jeg høre. For hun har fulltidsjobb som leder av Cornerteatret i Bergen, fire barn, et hus å holde i orden, og innimellom skriver hun bøker - og nå er hun midt i lanseringen av sin siste roman, så det kommer mange henvendelser. Det blir ikke mye tid til søvn.
Syv bøker har det blitt hittil. To av dem sakprosa, hvorav en om forlatte hus, «Samtidsruiner», de fem andre skjønnlitterære. For bøkene sine har hun innkassert Mållagsprisen, Årets nynorskbok, Nynorsk litteraturpris og Amalie Skramprisen. I sommer var hun festspilldikter på De nynorske festspela i Volda.
Samtidig har hun en karriere med krevende jobber - først som journalist i Bergens Tidende, så som redaktør for Syn og Segn, deretter informasjonssjef for Festspillene i Bergen, fulgt av jobben som festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda, og så var hun redaktør i forlaget Vigmostad og Bjørke. Alt dette før hun ble teaterleder.
Benytter nattetimene
Jeg lurer på hvordan firebarnsmoren får tid til alt. Jeg kan ikke forestille meg at hennes hovedpersoner, for eksempel Agnes i «Alt inkludert», eller Hanne i hennes sistebok, «Gratis og uforpliktende verdivurdering» ville hatt energien eller kompetansen. Romanpersonene hennes oppleves også mindre veltilpasset enn forfatteren - særlig Agnes, som er en person uten fortid og fotfeste i tilværelsen og uten kjennskap til alle de som praktiske småtingene som de fleste av oss tar som en selvfølge. Men heller ikke Hanne, som kan virke som en angstbitersk sosial streber på jakt etter det perfekte huset, den perfekte jobben og den perfekte familien.
- Er du ekstremt «vellykket», i motsetning til romankarakterene dine?
- Jeg går ikke rundt og føler meg vellykket, men jeg er glad for de gode tingene i livet. Ingenting har kommet rekende på en fjøl. Det ligger mye hardt arbeid bak, og det har hatt omkostninger. Jeg har for eksempel et føkka søvnmønster. Noen vekker meg alltid, og når jeg er våken har jeg lært meg til alltid å ha en datamaskin ved sengen. Slik smetter jeg inn en effektiv skrivetime eller to midt på natten uten å ta meg tid til å forflytte meg til et annet rom.
- Men jeg tror ikke at jeg er mindre effektiv enn forfattere som setter av åtte skrivetimer i døgnet. Eller forfattere som har bestemte ritualer før de kan komme i gang med skrivingen. De som må ha et eller annet på skrivepulten, eller må bruke tid på å forflytte seg til en skrivestue utenfor huset for å kunne skrive, mener Eikemo.
- Uten full jobb hadde jeg kanskje skrevet mer, men ikke nødvendigvis mer effektivt. Ideelt sett skulle jeg kunne hatt mer tid til å skrive, men det har vi ikke økonomi til, konstaterer hun nøkternt.
Satire og virkeli
Gå til medietDistré også, der hun sitter overfor meg og stadig titter ned i mobiltelefonen. I blant sender hun meldinger, ser det ut til. Jeg begynner å føle meg ubekvem - tretter jeg henne? Neida, neida, forsikrer Marit Eikemo, det er bare det at hun ikke har sovet mer enn to-tre timer natten før. Ja, det er helt vanlig, får jeg høre. For hun har fulltidsjobb som leder av Cornerteatret i Bergen, fire barn, et hus å holde i orden, og innimellom skriver hun bøker - og nå er hun midt i lanseringen av sin siste roman, så det kommer mange henvendelser. Det blir ikke mye tid til søvn.
Syv bøker har det blitt hittil. To av dem sakprosa, hvorav en om forlatte hus, «Samtidsruiner», de fem andre skjønnlitterære. For bøkene sine har hun innkassert Mållagsprisen, Årets nynorskbok, Nynorsk litteraturpris og Amalie Skramprisen. I sommer var hun festspilldikter på De nynorske festspela i Volda.
Samtidig har hun en karriere med krevende jobber - først som journalist i Bergens Tidende, så som redaktør for Syn og Segn, deretter informasjonssjef for Festspillene i Bergen, fulgt av jobben som festivalsjef for Litteratursymposiet i Odda, og så var hun redaktør i forlaget Vigmostad og Bjørke. Alt dette før hun ble teaterleder.
Benytter nattetimene
Jeg lurer på hvordan firebarnsmoren får tid til alt. Jeg kan ikke forestille meg at hennes hovedpersoner, for eksempel Agnes i «Alt inkludert», eller Hanne i hennes sistebok, «Gratis og uforpliktende verdivurdering» ville hatt energien eller kompetansen. Romanpersonene hennes oppleves også mindre veltilpasset enn forfatteren - særlig Agnes, som er en person uten fortid og fotfeste i tilværelsen og uten kjennskap til alle de som praktiske småtingene som de fleste av oss tar som en selvfølge. Men heller ikke Hanne, som kan virke som en angstbitersk sosial streber på jakt etter det perfekte huset, den perfekte jobben og den perfekte familien.
- Er du ekstremt «vellykket», i motsetning til romankarakterene dine?
- Jeg går ikke rundt og føler meg vellykket, men jeg er glad for de gode tingene i livet. Ingenting har kommet rekende på en fjøl. Det ligger mye hardt arbeid bak, og det har hatt omkostninger. Jeg har for eksempel et føkka søvnmønster. Noen vekker meg alltid, og når jeg er våken har jeg lært meg til alltid å ha en datamaskin ved sengen. Slik smetter jeg inn en effektiv skrivetime eller to midt på natten uten å ta meg tid til å forflytte meg til et annet rom.
- Men jeg tror ikke at jeg er mindre effektiv enn forfattere som setter av åtte skrivetimer i døgnet. Eller forfattere som har bestemte ritualer før de kan komme i gang med skrivingen. De som må ha et eller annet på skrivepulten, eller må bruke tid på å forflytte seg til en skrivestue utenfor huset for å kunne skrive, mener Eikemo.
- Uten full jobb hadde jeg kanskje skrevet mer, men ikke nødvendigvis mer effektivt. Ideelt sett skulle jeg kunne hatt mer tid til å skrive, men det har vi ikke økonomi til, konstaterer hun nøkternt.
Satire og virkeli
