Fri tanke
06.06.2024
Ja visst trenger vi mennesker en flokk. Men vi trenger også å være helt alene.
Svett og dresskledd som en TV-predikant, men med flittig bruk av F-ordet, står den irskamerikanske komikeren Desmond Bishop og forteller oppglødd om tiden før smarttelefonen så dagens lys.
«Når du ventet så ventet du. Når du var på bussen så kikket du på kondensen på vinduet. Mindfulness. Jeg visste ikke at jeg var en jævla guru før smarttelefonens tid. Det var en tid der vi ble tvunget til å være med oss selv. Jeg pleide å drite. Bare drite. Jeg husker ikke forrige gang jeg bare dreit, men det må ha vært minst ti år siden.»
Jeg er ikke til stede i salen og hører på Bishop. Jeg sitter og humrer av videoklippet som jeg ser på min egen telefon. På do.
TUSENVIS AV ØYEBLIKK
Det er på do jeg kan være alene i et travelt tobarnsfarsliv. Men når jeg sitter med all oppmerksomhet rettet mot den lille skjermen - er jeg egentlig alene?
Når jeg rydder på kjøkkenet er det alltid med en podkast på øret. Mens jeg venter på trikken tar jeg opp telefonen og sjekker Facebook. Og hvis jeg oppdager at jeg ikke har noe på programmet neste tirsdag, sørger jeg for å få en avtale med noen.
Har jeg mistet evnen til å være alene på ordentlig? Kjenn etter selv! Kanskje er du alene akkurat nå når du leser dette. Men samtidig har du et slags selskap i bladet du holder i hendene. Når du står i kassa på supermarkedet og venter, griper du ikke tak i mobiltelefonen og begynner å scrolle? Slår du på TV-en straks ungene har lagt seg?
Egentlig finnes det tusenvis av øyeblikk som kunne vært brukt til å bare «være».
Solveig Klæbo Reitan, professor i psykiatri ved Institutt for psykisk helse ved NTNU, og nestleder i Norsk psykiatrisk forening, mener vi bør utnytte slike øyeblikk oftere.
Hvorfor skal vi komme tilbake til. La oss først se på hvordan.
En viktig begrensende faktor for alenetid er den siste delen av ordet, nemlig tid. Du står opp, spiser frokost med et eller flere familiemedlemmer, må kanskje levere unger på barnehagen før du drar på jobb der oppgavene står i kø og avbrytes av kaffepauser med kolleger, lunsj, møter, biltur i stressende trafikk hjem til middag, kanskje kjøre flere barn på trening på forskjellige steder, trene selv, hente barn, se TV med partneren, og sove i tillegg til å tenke på alle tingene du «egentlig» skulle ha gjort den dagen.
Det er mange år siden vi begynte å beklage oss over tidsklemma, men den fortsetter like fullt å stjele fra oss. Noe av det mest verdifulle den rapper er de stille øyeblikkene hvor ingenting skjer.
Gå til mediet«Når du ventet så ventet du. Når du var på bussen så kikket du på kondensen på vinduet. Mindfulness. Jeg visste ikke at jeg var en jævla guru før smarttelefonens tid. Det var en tid der vi ble tvunget til å være med oss selv. Jeg pleide å drite. Bare drite. Jeg husker ikke forrige gang jeg bare dreit, men det må ha vært minst ti år siden.»
Jeg er ikke til stede i salen og hører på Bishop. Jeg sitter og humrer av videoklippet som jeg ser på min egen telefon. På do.
TUSENVIS AV ØYEBLIKK
Det er på do jeg kan være alene i et travelt tobarnsfarsliv. Men når jeg sitter med all oppmerksomhet rettet mot den lille skjermen - er jeg egentlig alene?
Når jeg rydder på kjøkkenet er det alltid med en podkast på øret. Mens jeg venter på trikken tar jeg opp telefonen og sjekker Facebook. Og hvis jeg oppdager at jeg ikke har noe på programmet neste tirsdag, sørger jeg for å få en avtale med noen.
Har jeg mistet evnen til å være alene på ordentlig? Kjenn etter selv! Kanskje er du alene akkurat nå når du leser dette. Men samtidig har du et slags selskap i bladet du holder i hendene. Når du står i kassa på supermarkedet og venter, griper du ikke tak i mobiltelefonen og begynner å scrolle? Slår du på TV-en straks ungene har lagt seg?
Egentlig finnes det tusenvis av øyeblikk som kunne vært brukt til å bare «være».
Solveig Klæbo Reitan, professor i psykiatri ved Institutt for psykisk helse ved NTNU, og nestleder i Norsk psykiatrisk forening, mener vi bør utnytte slike øyeblikk oftere.
Hvorfor skal vi komme tilbake til. La oss først se på hvordan.
En viktig begrensende faktor for alenetid er den siste delen av ordet, nemlig tid. Du står opp, spiser frokost med et eller flere familiemedlemmer, må kanskje levere unger på barnehagen før du drar på jobb der oppgavene står i kø og avbrytes av kaffepauser med kolleger, lunsj, møter, biltur i stressende trafikk hjem til middag, kanskje kjøre flere barn på trening på forskjellige steder, trene selv, hente barn, se TV med partneren, og sove i tillegg til å tenke på alle tingene du «egentlig» skulle ha gjort den dagen.
Det er mange år siden vi begynte å beklage oss over tidsklemma, men den fortsetter like fullt å stjele fra oss. Noe av det mest verdifulle den rapper er de stille øyeblikkene hvor ingenting skjer.
