Fontene forskning
24.06.2026
Anmeldt av Mona Sandbæk Professor i sosialt arbeid. OsloMet - storbyuniversitetet, Fakultet for samfunnsvitenskap. Mona.sandbak@hotmail.no Et sentralt spørsmål i boka Diagnose: FATTIG?
er hvorfor det kan være så vanskelig for psykologer å snakke om levekårsproblematikk. Forfatteren Ingvild Stjernen Tisløv ønsker å gjøre temaet fattigdom til en del av vanlig psykologiarbeid; fattigdom må tematiseres, ikke overses eller forties. Gjennom teorier og refleksjoner, tabeller og figurer, ressurser og refleksjonsspørsmål drøfter hun hvilke forhold psykologer bør være oppmerksomme på, hos familier og ungdom, men også for å oppdage sine egne blinde flekker. Tisløv, som er psykolog med bakgrunn fra Multisystemisk terapi (MST), skriver fra en psykologisk praksis der den atferdsanalytiske tradisjonen står sterkt. Den korte presentasjonen av hvert kapittel som følger, rettferdiggjør ikke det rikholdige innholdet, men kan forhåpentligvis inspirere til å lese boka.
Kapittel 1, «Levekårsutfordringer i verdens rikeste land», presenterer ulike definisjoner av fattigdom. Tisløv introduserer Bourdieus begreper økonomisk, sosial og kulturell kapital og benytter også investeringshypotesen, psykososiale teorier og bakenforliggende årsaker til å drøfte hvordan barn kan påvirkes av familiens fattigdom.
I KAPITTEL 2, «Psykolog med levekårsperspektiv», beskriver Tisløv at levekår ikke alltid står sentralt i den terapeutiske kulturen, og at psykologer ofte forventer at andre profesjoner skal ivareta klientenes materielle situasjon. De fokuserer dermed på individet og kan gå i en alvorlig felle ved å legge ansvaret for fattigdommen på personen i stedet for situasjonen. Praktiske barrierer, som å ikke ha penger til bussbillett eller ikke å få fri fra jobben til behandling, kan forveksles med motstand, lavt engasjement eller å være uegnet for behandling.
Samtidig advarer hun psykologer mot å gå i en annen grøft med å overkompensere og ordne opp på vegne av klienten.
I kapittel 3, «Kontekst, kontekst, kontekst», benytter Tisløv Bronfenbrenners modell med mikro-, meso-, ekso- og makrosystemer som teoretisk forankring for en levekårsorientert tilnærming. Forfatteren fortjener honnør for å bruke en «gammel» teoretiker som fortsatt er relevant, noe forfatterens m
Les opprinnelig artikkelKapittel 1, «Levekårsutfordringer i verdens rikeste land», presenterer ulike definisjoner av fattigdom. Tisløv introduserer Bourdieus begreper økonomisk, sosial og kulturell kapital og benytter også investeringshypotesen, psykososiale teorier og bakenforliggende årsaker til å drøfte hvordan barn kan påvirkes av familiens fattigdom.
I KAPITTEL 2, «Psykolog med levekårsperspektiv», beskriver Tisløv at levekår ikke alltid står sentralt i den terapeutiske kulturen, og at psykologer ofte forventer at andre profesjoner skal ivareta klientenes materielle situasjon. De fokuserer dermed på individet og kan gå i en alvorlig felle ved å legge ansvaret for fattigdommen på personen i stedet for situasjonen. Praktiske barrierer, som å ikke ha penger til bussbillett eller ikke å få fri fra jobben til behandling, kan forveksles med motstand, lavt engasjement eller å være uegnet for behandling.
Samtidig advarer hun psykologer mot å gå i en annen grøft med å overkompensere og ordne opp på vegne av klienten.
I kapittel 3, «Kontekst, kontekst, kontekst», benytter Tisløv Bronfenbrenners modell med mikro-, meso-, ekso- og makrosystemer som teoretisk forankring for en levekårsorientert tilnærming. Forfatteren fortjener honnør for å bruke en «gammel» teoretiker som fortsatt er relevant, noe forfatterens m
