Hva skal jeg gjøre? Jeg kommer meg ikke unna, sier den skremte politibetjenten til makkeren sin.
Politibetjenten har stoppet patruljebilen midt i en rundkjøring på Stovner i Oslo.
60 meter unna ser de ryggelysene tennes i en over to tonn tung varebil av typen Volkswagen Crafter. Varebilen, som har stukket av fra politiet etter en kontroll, er over seks meter lang, to meter bred, og går for å være en av markedets aller største.
Nå kommer den i «100» mot dem. Så smeller det. Igjen.
Bare noen minutter tidligere har politibetjent «Knut», som Politiforum velger å kalle ham, hoppet i grøfta for å unngå å bli påkjørt av den samme varebilen.
Dette er en av de nærmeste gangene Knut, som jobber ved patruljeavsnittet i Øst politidistrikt, har kommet å bli ordentlig skadd i tjenesten. Han må ha hatt englevakt denne dagen, tenker han, og skjønner ikke hvordan han klarer å komme seg unna.
Sekunder etter rygger varebilen med stor kraft inn i fronten på patruljebilen, hvor Knuts makker sitter.
Makkeren kaster seg over bremsen, og unngår dermed at politibilen blir skjøvet ut fra veiskulderen og inn på trafikkerte E6. Også makkeren slipper unna med skrekken. Politibilen tar derimot større skade. Bilens varsellamper er ødelagt og det er «juletre» i dashbordet.
Så stikker varebilen av fra politibetjentene.
Når Knut melder fra til operasjonssentralen, er beskjeden at de ikke får bistand fra andre patruljer denne formiddagen. De andre bilene er opptatt.
Hvis politibetjentene skal ta opp biljakten, er de alene. Selv om det ikke lenger er fullt driv i politibilen, så følger de etter.
I verste fall drept
I en rundkjøring på Stovner i Oslo får de øye på varebilen. Den er bare noen hundre meter unna politibilen. Så stopper den midt i veien og bremselysene kommer på igjen. Avstanden minker og nå er den bare 60 meter unna.
Det er nå makkeren sier til Knut at han ikke vet hvordan han skal sette politibilen i revers for å komme seg unna. Knut vurderer situasjonen som særlig farlig for både makker og seg selv, og han tenker at han må beskytte dem.
- Jeg rekker å åpne våpenskrinet og bevæpne meg. Så ser vi varebilen komme i «100» nedover. Det er åpenbart at føreren vil ramme politibilen. Vi gjør oss klar til et nytt treff, og jeg forventer at vi kommer til å bli truffet i front, fortsetter Knut.
Makkeren klare i siste liten å manøvrere politibilen, slik at bilen i stedet blir truffet på passasjersiden i baksetet. Også denne gangen blir politibilen truffet med stor kraft.
- Det er bare snakk om centimetere for at varebilen ikke treffer døra mi og meg. Så kjører varebilen fremover igjen, men den kjører ikke fort, fortsetter Knut.
Det er ingen fremdrift i varebilen, så både Knut og makkeren tror sjåføren gjør seg klar til et nytt angrep.
- Jeg tenker at nå kommer jeg til å bli truffet, fordi det er min side som er eksponert. Får jeg varebilen i døra mi, blir jeg i beste fall hardt skadd og i verste fall drept. På en brøkdel av et sekund må jeg ta en avgjørelse for å beskytte makker og meg, fortsetter Knut.
Som IP4-mannskap kjenner Knut våpeninstruksen godt, men i denne situasjonen har han ikke tid til å varsle operasjonssentralen.
- Jeg har aldri skutt i tjeneste før, og har heller aldri følt på en slik frykt for at makker eller jeg skulle bli skadet eller drept. Våpeninstruksen og tusen tanker går rundt i hodet mitt. Hva gjør jeg og hvordan skal jeg løse denne situasjonen her? Jeg har ikke klart å få med meg om det er folk rundt politibilen, eller det omkringliggende. Derfor kan jeg ikke skyte varselskudd i bakken, bortover eller i luften. Da er min vurdering at jeg må skyte varselskudd inn i varebilen. Jeg har ikke noe annet valg, for vi er i tettbygd strøk i Oslo, hvor det er mye folk. Jeg kan heller ikke skyte et rettet skudd inn i bilkupeen, for den har jeg heller ikke kontroll på, sier han.
