Det er de såkalte kombinerte stillingene som er ryggraden på de norske universitetene. Dette er førsteamanuensisstillingene og professorstillingene, og de kalles kombinerte fordi jobbinnholdet deles nokså likt mellom undervisning og autonom og nysgjerrighetsdrevet forskning. Dette fører til at det utføres autonom forskning på bred front, mens ingen fag er rene undervisningsfag - og undervisningen er forskningsbasert i den forstand at selv de yngste studentene møter forskningsaktive lærere fra den første dagen.
Slik som dette er det ikke overalt. I mange naboland tas mye av laveregradsundervisningen av arbeidskraft med dårlige forskningsvilkår og ofte generelt dårlige arbeidsvilkår. Andelen professorer blant de ansatte på norske universiteter er nesten dobbelt så høy som i en del andre europeiske land. Midlertidigheten regnes som et problem ved norske universiteter og er skyhøy i forhold til resten av arbeidslivet, men i mange av våre naboland er situasjonen mye verre. Det er ikke alt som er fullkomment ved norske universiteter, men vi har noe å ta vare på.
De kombinerte stillingene er sårbare - på de gamle universitetene som Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetet i Bergen (UiB) er de bare beskyttet av egenerklæringer fra institusjonene om at det er slik de vil ha det. De nye universitetene har fremdeles et høyskolepreg med mange lektorstillinger med reduserte forskningsmuligheter.
Dagens professorer vil altså våkne opp en dag


































































































