Problembeskrivelsen i Bistandsaktuelt er det lite å si på: Milliardene som over år er investert i det afghanske politiet, har skapt en i hovedsak paramilitær styrke på 150000 mann med «lojaliteter i alle retninger», som PRIOs Kristian Berg Harpviken sier i reportasjen. Deler av politistyrken er både korrupt og kriminell, og bistandsgiverne legger vekt på å løse tekniske problemer knyttet til for eksempel utbetaling av lønn heller enn tiltak som ville føre til mer langsiktige og demokratiske endringer.
Går det likevel an å slå et slag for å fortsette investeringene i den afghanske politistyrken? Vi er nølende, men ikke helt avvisende.
Det grunnleggende spørsmålet, om man skal se det med norske øyne og erfaringer, er hvorvidt støtte til det afghanske politiet per se er problematisk, eller om det er innretningen det står på. Berg Harpviken gjør et poeng av at problemene i politistyrken i stort knytter seg til den militariserte strategien, et resultat av amerikanernes tilnærming, til forskjell fra europeernes ønsker om en mer «sivilt» orientert politistrategi i Afghanistan.
Kritikken er lett å slutte seg til. Men artikkelen i Bistandsaktuelt, selv om den er bredt anlagt, belyser ikke den formen for sivilt politiarbeid som faktisk også institusjonaliseres i Afghanistan. Dessuten bare antyder artikkelen, men analyserer ikke, noen viktige endringer som president Ashraf Ghani har satt i gang.
«Reformregjering»
For å ta d
