Vi er på balkongen i huset hennes på Hosle i Bærum - der hun har bodd sammen med mannen sin størsteparten av sitt voksne liv. Marit serverer kaffe. Et lett sommerregn faller i hagen denne juni-ettermiddagen. I en liten, sildrende dam midt i hagen svømmer noen fisker.
Atmosfæren er så fredelig, utsikten fra huset er mot åpne jorder og skog, den svake lyden av mild vind i trær fyller meg med ro. Vi er uendelig langt fra den støvete flyktningleiren Kakuma i Kenya, eller lyden av bomber som faller over Sør-Sudan. Likevel har også dét vært en sentral del av denne kvinnens liv.
Gløden
Marit Hernæs mener at hun fikk mye av styrken sin fra foreldrene.
- På tross av at de ikke hadde mer enn seks-syv års skolegang, åpnet de blikket mitt ut mot verden, sier hun.
Faren hadde vært krigsseiler, overlevd tre torpederinger og deltatt i invasjonen av Normandie. Hans opplevelser fra krigen kastet imidlertid en skygge over barndommen til Marit. - Han var et fantastisk menneske som krigen på mange måter hadde ødelagt.
De voldsomme traumene faren slet med forårsaket hyppige mareritt, forklarer hun.
Ettersom årene gikk, skulle han flykte stadig dypere ned i alkoholen - og trekke moren, som satte alt inn på å hjelpe ham, med seg ned i mørket.
Marit ble under denne tiden stående mye alene. Det var liksom ikke plass til henne.
- Et mindre robust barn kunne nok ha gått til grunne, reflekterer hun alvorlig. - Men samtidig fikk jeg så utrolig mye kjærlighet. Jeg skjønte at det ikke handlet om meg, men om det som hadde skjedd faren min. Det var ikke min skyld.
Drømmen
Hun ble tidlig voksen, og tidlig opptatt av hva som rørte seg ute i verden. Første gang hun engasjerte seg politisk var i forbindelse med borgerrettighetsmarsjene i USA. Da gikk hun på realskolen.
Marit husker hvor sint hun ble da hun forstod omfanget av kriger og konflikter som gikk under den norske radaren på den tiden: - Det handlet liksom om de andre, det angikk ikke oss. Men for meg har aldri geografisk d
