For noen uker siden besøkte jeg først Warzawa, for så å reise videre til Berlin. Det er to land med felles grense og distinkte politiske historier.
Polen er Europas mest homogene land, og etter andre verdenskrig har det nesten ingen minoritetsbefolkning. Innvandringen - med unntak fra nabolandene - har vært minimal. Likevel, i Warzawa sitter Lov- og rettferdighetspartiet med makten, et parti som har mobilisert på sin motstand mot innvandring, og som nå bruker sin majoritet i Sejmen til å svekke demokratiske kontrollmekanismer.
I Tyskland har man i over 70 år spurt seg selv hvordan nasjonalsosialismen kunne vinne frem. Landet har ført Europas kanskje mest generøse innvandringspolitikk, og har i dag en mangfoldig befolkningssammensetning. Alternativ für Deutschland fikk 12,6% av stemmene og fikk for første gang sete i Bundestag. Bildet er representativt, innvandringsmotstanden finner god resonans i hele Europa, uansett kontekst.
Omfattende migrasjon på kort tid er en utfordring for alle samfunn. Debatten om dette er vanskelig. Det regjeringsoppnevnte Brochmann II-utvalget setter fingeren på tvetydigheten: «Underkommunisering av dilemmaene kan slå tilbake, men det kan også ensidig oppmerksomhet.» (NOU 2017: 2, side 170). Også her er situasjonen svært forskjellig fra land til land. Mens Danmark har hatt et svært røft ordskifte på innvandringsområdet, så har nabolandet Sverige nærmest lagt lokk på all debatt om utfordringer - med Norge et eller a
