Harald Herresthal går over brosteinen foran Nationaltheatret, med Studenterlunden i ryggen og Universitetets aula ruvende på andre siden av Karl Johan. Et par minutters gange. Ikke mer. Til det som var Oslos operahus under andre verdenskrig.
De massive dørene i tre og glass lar seg motvillig åpne, men det er verdt anstrengelsen. Snart står vi inne i et lite stykke norsk musikkhistorie:
- Altså galleriet som vi ser, det var akkurat sånn. De bygget en dreiescene og de hadde projektorer - det var ganske moderne her. Da de framførte Den flyvende hollender av Wagner, hadde man fått plass til to skip på scenen, det ene i full størrelse. Ved hjelp av lysprojeksjoner ble det skapt en illusjon av at det andre skipet kom seilende ut av tåken. Det var forholdsvis stort anlagt, med tanke på hva Tyskland satset i det katastrofale krigsåret 1943, forteller Harald.
Stort anlagt: Scenebilde fra operaen Den flyvende hollender av Wagner på Deutsches Theater i 1943.
Riksarkivet
Vi befinner oss i 1940-årenes Oslo, på galleriet inne i salen i Stortingsgata 16, bare noen meter fra der Josef Terboven satt med sitt følge og beskuet det norske myndigheter aldri hadde klart å gi folket - en ordentlig operascene.
Med støtte fra Hitlers propagandaminister Goebbels gikk ombyggingen av den gamle kinoen fort. Operaen fikk navnet Deutsches Theater, Nationaltheatret Nye Scene på norsk. Goebbels, som personlig kom på besøk, mente kulturinstitusjonen kom til å få betydelig propagandaverdi.
Besøk fra Tyskland: Joseph Goebbels (t.v.) var propagandaministeren til Hitler. Han besøkte Norge i slutten av 1940, og støttet blant annet Josef Terbovens (t.h.) idé om å bygge en opera i Oslo.
Riksarkivet
Operahus bevart fra Terbovens tid
Nesten 80 år etter premieren i den tyske operaen i Stortingsgata 16 klargjøres salen for konferanse. Petter Stordalen har overtatt bygget, som nå er hotell. Lite veit deltakerne om hva dette rommet en gang ble brukt til, om at tida har stått stille her inne - de røde setene, teppene på gulvene, ornamentene over scenen, galleriet med rømningsveier i tilfelle bombing. Riktignok tildekt av en bar, men likevel, det er ikke vanskelig å se for seg hvordan det var.
- Jeg var på en byvandring da jeg for første gang kom inn i denne salen, forteller Harald.
- Byantikvaren vil at den skal bevares slik den var da Terboven fikk salen innredet. Men under byvandringen snakket man om alt som var innvendig, om interiøret, ingen nevnte hva salen ble brukt til. Da ble jeg fryktelig nysgjerrig. Dette måtte jeg finne ut av!
Terbovens losje anno 1941 og 2020: T.v.: Rikskommisær Terboven med følge i operaen i Stortingsgata 16. T.h.: Deler av Terbovens losje er omgjort til bar i det som nå er Hotel Christiania Teater.
Riksarkivet og Rune Eriksen
Kulturen som skulle vinne folket
Det var ikke bare tyske soldater som inntok Norge i 1940. Bare 14 dager etter invasjonen 9. april kunne man høre tyske musikkorps spille i paviljongen i Studenterlunden og foran Stortinget.
- Som et signal om at man ville bruke musikk som propaganda for å bygge broer mellom Tyskland og Norge, sier Harald.
«Vinn det norske folk for meg,» var budskapet fra Hitler til Terboven, som var rikskommissær for de okkuperte norske områdene. Det ble satsa mye penger på kultur i Norge.
- Og egentlig kan man si at det var penger til Truppenbetreung (soldatvelferd, journ.anm.), som det het, altså man skulle gi kulturopplevelser til de tyske soldatene. Men samtidig var det mange konserter og teaterforestillinger som var åpne og beregnet for publikum. Allerede i oktober 1940 var det en hel kulturuke i Oslo, hvor operaen fra Hamburg kom med dansere og sangere. Valkyrien av Wagner ble framført, selvsagt valgt med viten og vilje, fordi temaet var hentet fra norrøn mytologi. Over veien her, utafor Universitetets aula, feiret man høsttakkefest med dansere, og inne sang blant andre Maria Müller - en av Hitlers yndlinger, forteller Harald.
Tyskland sendte det beste av hva tysk kultur hadde å by på. Bare en måneds tid etter den store kulturuka spilte Berlin-Filharmonien konsert i Klingenberg kino. Det norske folk skulle oppleve hvilken suveren kulturnasjon Tyskland var. Men om det funka? Harald er usikker.
- Allerede da Hitler kom til makten, snakket han om at Tyskland var et musikkens land - Deutschland - das Land der Musik. Jeg tror man ville vise den kulturelle overlegenheten tysk musikk og kultur hadde. Men man gjorde nok en liten tabbe, for
