Bedre Skole
14.09.2018
IKO-modellen har som utgangspunkt at en systematisk identifisering, kartlegging og oppfølging vil kunne redusere frafall i videregående skole. Modellen består av et system for identifisering og en mal for kartlegging og oppfølging av elever som er i faresonen.
Med reform 94 fikk ungdom mellom 16 og 19 år rett til tre års videregående opplæring. I dag starter nesten alle i videregående skole det året de går ut av 10. klasse (SSB, 2018). Likevel har bare sju av ti fullført og bestått fem år etter (Utdanningsdirektoratet, 2016). Det store frafallet utgjør en betydelig samfunnsutfordring. Å fullføre videregående opplæring er viktig både for å entre og lykkes i arbeidslivet. For dem som ikke fullfører, vil sannsynligheten for å være i utdanning eller jobb tidlig i 20-årene reduseres betraktelig (Falch & Nyhus, 2011), og for dem som likevel kommer i arbeid, er inntektene gjennomsnittlig lavere enn for dem som fullfører (Bratsberg, 2010; Opheim, 2009). Frafall har også samfunnsøkonomiske kostnader i form av trygdeutgifter og redusert verdiskapning. Senter for økonomisk forskning har konkludert med at en tredjedels reduksjon av frafall vil gi samfunnsmessige besparelser på om lag seks milliarder kroner for hvert årskull (Falch, Johannesen, & Strøm, 2009).
Det er politisk enighet om at økt fullføring i videregående er et mål. Fra 2010 har to større nasjonale satsinger, Ny GIV og Program for bedre gjennomføring i videregående opplæring, bidratt til det frafallsforebyggende arbeidet. Som et ledd i den sistnevnte satsingen har forskningsmiljøer og fylkeskommuner samarbeidet om utprøving og evaluering av tiltak som kan øke gjennomføringen. I et av prosjektene samarbeider forskere fra OsloMet − Storbyuniversitetet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) med fire fylkeskommuner − Hedmark, Oppland, Nord-Trøndelag og Aust-Agder − om utprøving og evaluering av IKO-modellen.1 IKO-modellen er en intervensjon på systemnivå - den skal forbedre skolenes strukturer og systematikk ved Identifisering, Kartlegging og Oppfølging av elever som står i fare for å avslutte opplæringen. Akershus fylkeskommune, som har utviklet modellen, er mentor i prosjektet. Evalueringen har et eksperimentelt design, der totalt 42 videregående skoler deltar. Blant disse har vi trukket ut 20 til å implementere IKO-modellen. De resterende 22 skolene fortsetter som før.
Organiseringen av det frafallsforebyggende arbeidet
Både norske og internasjonale studier viser at svake akademiske prestasjoner er den viktigste enkeltforklaringen til frafall, og denne effekten er spesielt sterk blant elever med lav sosioøkonomisk status (f.eks. Bowers, Sprott, & Taff, 2012; Lamb & Markussen, 2011). Frafall har også med motivasjon å gjøre. Både aspirasjoner, feilvalg, elevenes faglige selvtillit, helse og sosiale tilpasning i skolen er faktorer som kan bli avgjørende for om en elev velger å fortsette utdanningen (Blöndal & Jónasson, 2010; Markussen & Seland, 2012; Rinne & Järvinen, 2010). I Norge har Kunnskapssenteret for utdanning oppsummert kunnskapen om tiltak i det frafallsforebyggende arbeidet (Lillejord m.fl., 2015). Det er vanskelig å finne hvilke elevtiltak som peker seg spesielt ut som effektive, men vi vet i alle fall at uansett hvilke individuelle tiltak som settes i verk, så vil de virke bedre dersom de gjennomføres systematisk og med en bevissthet rundt hvordan de implementeres. Slike konklusjoner peker mot tiltak på institusjonsnivå i tillegg til individrettede tiltak.
Det finnes i dag relativt lite forskning som dokumenterer at skolenes organisering av det frafallsforebyggende arbeidet øker gjennomføringen i videregående opplæring (Freeman & Simonsen, 2015; Goldschmidt & Wang, 1999; Rumberger, 2001). I USA finnes det imidlertid mange eksempler på denne typen systemiske tiltak, ofte kalt tidlig varslingssystemer (Early Warning Intervention and Monitoring Systems). Disse skal sikre at skolene ved hjelp av tydelig ansvarsfordeling og systematisering av informasjon om elevenes fravær, atferd og prestasjoner blir raskt oppmerksomme på elever som står i fare for å avslutte opplæring (se for eksempel Balfanz, Herzog, & Mac Iver, 2007; Faria m.fl., 2017; Mac Iver, 2011; Mac Iver & Mac Iver, 2009; Neild, Balfanz, & Herzog, 2007). I tillegg er det viktig at skolenes arbeid organiseres slik at de identifiserte elevene raskt får målrettede tiltak, og at disse tiltakene justeres underveis (Davis, Herzog, & Legters, 2013). Tidlig varslingssystemer virker lovende, men det finnes per i dag lite forskning som dokumenterer effekter på gjennomføring i videregående opplæring.
IKO-modellen
IKO-modellen er ikke direkte innrettet mot å endre elevenes faglige kompetanse eller motivasjon, men skal forbedre skolenes strukturer, systematikk og holdninger i møte med elever som står i fare for å avslutte opplæringen.
IKO-modellen tar utgangspunkt i en tredelt elevgruppe: 1) elever med behov for normal oppfølging, 2) elever med rett til spesialundervisning og 3) elever uten rett til spesialundervisning, men som har behov for tett oppfølging i perioder. Mens det finnes klare retningslinjer i arbeidet m
Gå til medietDet er politisk enighet om at økt fullføring i videregående er et mål. Fra 2010 har to større nasjonale satsinger, Ny GIV og Program for bedre gjennomføring i videregående opplæring, bidratt til det frafallsforebyggende arbeidet. Som et ledd i den sistnevnte satsingen har forskningsmiljøer og fylkeskommuner samarbeidet om utprøving og evaluering av tiltak som kan øke gjennomføringen. I et av prosjektene samarbeider forskere fra OsloMet − Storbyuniversitetet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus) med fire fylkeskommuner − Hedmark, Oppland, Nord-Trøndelag og Aust-Agder − om utprøving og evaluering av IKO-modellen.1 IKO-modellen er en intervensjon på systemnivå - den skal forbedre skolenes strukturer og systematikk ved Identifisering, Kartlegging og Oppfølging av elever som står i fare for å avslutte opplæringen. Akershus fylkeskommune, som har utviklet modellen, er mentor i prosjektet. Evalueringen har et eksperimentelt design, der totalt 42 videregående skoler deltar. Blant disse har vi trukket ut 20 til å implementere IKO-modellen. De resterende 22 skolene fortsetter som før.
Organiseringen av det frafallsforebyggende arbeidet
Både norske og internasjonale studier viser at svake akademiske prestasjoner er den viktigste enkeltforklaringen til frafall, og denne effekten er spesielt sterk blant elever med lav sosioøkonomisk status (f.eks. Bowers, Sprott, & Taff, 2012; Lamb & Markussen, 2011). Frafall har også med motivasjon å gjøre. Både aspirasjoner, feilvalg, elevenes faglige selvtillit, helse og sosiale tilpasning i skolen er faktorer som kan bli avgjørende for om en elev velger å fortsette utdanningen (Blöndal & Jónasson, 2010; Markussen & Seland, 2012; Rinne & Järvinen, 2010). I Norge har Kunnskapssenteret for utdanning oppsummert kunnskapen om tiltak i det frafallsforebyggende arbeidet (Lillejord m.fl., 2015). Det er vanskelig å finne hvilke elevtiltak som peker seg spesielt ut som effektive, men vi vet i alle fall at uansett hvilke individuelle tiltak som settes i verk, så vil de virke bedre dersom de gjennomføres systematisk og med en bevissthet rundt hvordan de implementeres. Slike konklusjoner peker mot tiltak på institusjonsnivå i tillegg til individrettede tiltak.
Det finnes i dag relativt lite forskning som dokumenterer at skolenes organisering av det frafallsforebyggende arbeidet øker gjennomføringen i videregående opplæring (Freeman & Simonsen, 2015; Goldschmidt & Wang, 1999; Rumberger, 2001). I USA finnes det imidlertid mange eksempler på denne typen systemiske tiltak, ofte kalt tidlig varslingssystemer (Early Warning Intervention and Monitoring Systems). Disse skal sikre at skolene ved hjelp av tydelig ansvarsfordeling og systematisering av informasjon om elevenes fravær, atferd og prestasjoner blir raskt oppmerksomme på elever som står i fare for å avslutte opplæring (se for eksempel Balfanz, Herzog, & Mac Iver, 2007; Faria m.fl., 2017; Mac Iver, 2011; Mac Iver & Mac Iver, 2009; Neild, Balfanz, & Herzog, 2007). I tillegg er det viktig at skolenes arbeid organiseres slik at de identifiserte elevene raskt får målrettede tiltak, og at disse tiltakene justeres underveis (Davis, Herzog, & Legters, 2013). Tidlig varslingssystemer virker lovende, men det finnes per i dag lite forskning som dokumenterer effekter på gjennomføring i videregående opplæring.
IKO-modellen
IKO-modellen er ikke direkte innrettet mot å endre elevenes faglige kompetanse eller motivasjon, men skal forbedre skolenes strukturer, systematikk og holdninger i møte med elever som står i fare for å avslutte opplæringen.
IKO-modellen tar utgangspunkt i en tredelt elevgruppe: 1) elever med behov for normal oppfølging, 2) elever med rett til spesialundervisning og 3) elever uten rett til spesialundervisning, men som har behov for tett oppfølging i perioder. Mens det finnes klare retningslinjer i arbeidet m
