Panorama Nyheter
14.06.2017
Da Norges statsminister besøkte Mosambik i 2000, ble han mottatt med heder og ære som leder for en stormakt innen bistand. 14 år senere er Norges fotavtrykk i Afrika knapt synlig på de statlige budsjetter. Av Gunnar Zachrisen
Norsk stat-til-stat-bistand til partnerland er redusert fra 14 prosent av total bistand i år 2000 til 3,1 prosent* i fjor, viser Bistandsaktuelts gjennomgang av norsk bistandsstatistikk.
- Det er klart at dette svekker vår synlighet på landnivå, og kan i enkelte situasjoner kanskje svekke vår posisjon - og muligens omdømme - på den internasjonale arena, fordi landene ikke lenger kjenner oss så godt, sier Hege Hertzberg, ambassadør i Ghana og tidligere utviklingspolitisk direktør i Utenriksdepartementet (2010-13).
Den erfarne embetskvinnen, som også har ledet utviklingsministerens analyseenhet, mener likevel at dette i større grad er et problem for Norge enn for fattigdomsbekjempelsen i utviklingslandene.
- For mottakerne blir de praktiske konsekvensene små, så lenge de får norske midler gjennom andre kanaler, sier Hertzberg.
Norge i store bokstaver
Samarbeid mellom Norge og statlige institusjoner i utviklingsland utgjorde i mange tiår selve grunnstammen i norsk bistand. Langsiktig bistand med et mål om fattigdomsbekjempelse ble kanalisert gjennom offentlig sektor i i afrikanske og asiatiske land. Det var store helse- og utdanningsprogrammer, distriktsutviklingsprogrammer, fiskeri- og landbruksstøtte og ulike former for institusjonssamarbeid.
Norad hadde i mange år (fra 1970-tallet) egne landrepresentasjoner, side om side med ambassadene, der de håndterte norsk bistandssamarbeid. (Det offisielle Norges representanter hadde i disse årene lett tilgang til statsråder og sentrale embetsmenn i utviklingsland. ) På flyplassen i Lusaka i Zambia hang det
Gå til mediet- Det er klart at dette svekker vår synlighet på landnivå, og kan i enkelte situasjoner kanskje svekke vår posisjon - og muligens omdømme - på den internasjonale arena, fordi landene ikke lenger kjenner oss så godt, sier Hege Hertzberg, ambassadør i Ghana og tidligere utviklingspolitisk direktør i Utenriksdepartementet (2010-13).
Den erfarne embetskvinnen, som også har ledet utviklingsministerens analyseenhet, mener likevel at dette i større grad er et problem for Norge enn for fattigdomsbekjempelsen i utviklingslandene.
- For mottakerne blir de praktiske konsekvensene små, så lenge de får norske midler gjennom andre kanaler, sier Hertzberg.
Norge i store bokstaver
Samarbeid mellom Norge og statlige institusjoner i utviklingsland utgjorde i mange tiår selve grunnstammen i norsk bistand. Langsiktig bistand med et mål om fattigdomsbekjempelse ble kanalisert gjennom offentlig sektor i i afrikanske og asiatiske land. Det var store helse- og utdanningsprogrammer, distriktsutviklingsprogrammer, fiskeri- og landbruksstøtte og ulike former for institusjonssamarbeid.
Norad hadde i mange år (fra 1970-tallet) egne landrepresentasjoner, side om side med ambassadene, der de håndterte norsk bistandssamarbeid. (Det offisielle Norges representanter hadde i disse årene lett tilgang til statsråder og sentrale embetsmenn i utviklingsland. ) På flyplassen i Lusaka i Zambia hang det
