Fagpressenytt

Det er ikke lett for politikere som skal utforme statsbudsjettet for bistandsformål, ikke for regjeringen, og heller ikke for opposisjonen som utformer sine alternative forslag. For hva er det som er viktig; hvilke land som skal motta bistanden vår, eller hvilke sektorer og temaer som bør prioriteres? Eller kanskje det er viktig å bestemme hvem som skal forvalte bistandstiltakene; er det FN-systemet, utviklingsbankene, staten i mottakerlandet, eller en norsk organisasjon? Dersom alt skal bestemmes, går ikke systemet opp.

Er ikke mottakerland viktig lenger?

I «gamle dager» var det viktigst å bestemme hvilke land som skulle motta bistanden, og så skulle Norge forhandle med dette landet om hvilke prioriteringer de hadde, i lys av behov, egeninnsats og andre lands bistand. Da var det viktig om landet hadde mange fattige, og om de førte det vi mente var en god - eller i hvert fall akseptabel - utviklingspolitikk. I tillegg var det flere politiske hensyn som avgjorde hvilke land som ble valgt, og om bistanden skulle økes eller reduseres. Men det var i prinsippet mottakeren som - under forhandlinger med Norge - skulle avgjøre om de norske bidragene skulle gå til energiutbygging, vaksinekampanjer for barn, eller styrking av statistikkavdelingen i finansdepartementet. Slik er det ikke lenger. Det var kanskje ikke slik i «gamle dager» heller, for som regel kom de norske forhandlerne med klare føringer fra politisk ledelse, og disse skiftet med ulike norske regjeringer. Så ble slik som Norge foreslo, som regel. Mottaker hadde vanligvis behov for det meste og sa ja takk, uansett.

Stadig mer vekt på tema/sektor

Norge har gjennom årene gjort stadig mindre av dette, og lagt stad