Magma
09.06.2020
I denne artikkelen1 bruker vi koblede norske registerdata for å undersøke om forhold ved familie- og husholdningssituasjonen kan forklare kjønnsforskjellene i entreprenørskap. Vi finner at den mest signifikante prediktoren på entreprenørskap er om man forut for etableringen har en partner som er selvstendig næringsdrivende.
... Denne effekten, målt i prosentpoeng, er mer enn tre ganger så sterk for menn som for kvinner. På den annen side er det slik at fordi relativt få personer har en slik partner, er dette ikke den viktigste forklaringsvariabelen for kjønnsgapet totalt sett. Den viktigste variabelen er hvorvidt man har en partner eller ikke. Vi finner at små barn ikke er en barriere for entreprenørskap, verken for kvinner eller menn. 1. INNLEDNING OG BAKGRUNN
Et vanlig kjennetegn ved arbeidsmarkeder på tvers av land og kulturer er et stort kjønnsgap i entreprenørskapsrater (se OECD, 2019). I Norge er rundt 20 prosent etablerere av aksjeselskap og knapt 40 prosent etablerere av personlig eide foretak kvinner.2 Ifølge en rekke indikatorer er kjønnsgapet i entreprenørskap i Norge større enn i mange land med sammenlignbart økonomisk utviklingsnivå (se Alsos mfl., 2014). Man kunne vente at Norge, med nesten lik sysselsettingsandel for kvinner og menn og høy grad av likestilling i
1 Denne artikkelen bygger videre på Raknerud og Rønsen (2014). Vi takker Astrid Kunze og en anonym fagfelle for mange nyttige kommentarer og forslag. Vi takker Norges forskningsråd for finansiell støtte gjennom programmet MER Entreprenørskap, prosjektnummer 201340.
2 Se https://www.ssb.no/virksomheter-foretak-og-regnskap/statistikker/etablerere utdanning, også ville vært mer likestilt med hensyn til entreprenørskap. Ifølge OECD (2019) representerer den lave kvinneandelen blant entreprenører et uutnyttet potensial for økonomisk vekst gjennom ny virksomhetsdannelse, og Regjeringen skriver i «Handlingsplan for meir entreprenørskap blant kvinner»3 at mer kvinnelig entreprenørskap vil gi mer verdiskaping, flere arbeidsplasser og økt likestilling.
Det er et gjennomgående funn i internasjonale studier at sosiodemografiske forklaringsvariabler som alder, utdanning, yrkesstatus, næring, region og landbakgrunn kan forklare noe av forskjellene mellom kvinner og menn (se for eksempel Furdas & Kohn, 2010; Berglann mfl., 2012). Dette henger sammen med at i de fleste land etablerer kvinner virksomheter i andre og
3 https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/ rega/rapporter/handlingsplan_kvinnelig_entreprenorskap.pdf færre bransjer enn menn, og at dette er først og fremst knyttet til tradisjonelle valg av utdanning og fagfelt (se Carter mfl., 2001). Siden erfaring fra privat sektor sannsynligvis vil gi bedre kunnskap om markedet og erfaring med å drive en kommersiell virksomhet, kan dette gi menn en fordel fremfor kvinner i å bli gründere.
I den internasjonale litteraturen er uobserverbare faktorer som forskjeller i preferanser og personlighet vel så viktige som sosiodemografiske forklaringsvariabler. Det er vel dokumentert at det å starte opp eget foretak innebærer større inntektsrisiko enn det å være lønnstaker (se Hamilton, 2000), og det pekes på at kvinner kan være mer risikoaverse enn menn (Bönte & Piegeler, 2013; Croson & Gneezy, 2009; Verheul mfl., 2012; Wagner, 2007). Noen studier tyder på at kvinner kan være mindre kompetitive (Bönte & Piegeler, 2013; Niederle, 2016), ha lavere selvtillit (Bullvåg mfl., 2011) eller ha mindre behov for å oppnå karrieremessig suksess (Shane mfl., 1991) enn menn. En annen forklaringsfaktor som ofte nevnes, er at kvinner ofte har mer begrenset tilgang til kapital og nettverk (Bruce, 1999). Formue har betydning for entreprenørskap ved at det sikrer god likviditet ved etablering og gir trygghet hvis man mislykkes (Evans & Jovanovic, 1989; Sauer & Wilson, 2016).
I denne artikkelen skal vi teste ulike hypoteser om hvorvidt familiesituasjonen kan forklare hvorfor det er så få kvinnelige entreprenører i Norge. Dette spørsmålet er lite belyst i litteraturen. Bakgrunnen for våre hypoteser er som følger: For det første, selv om kvinners sysselsettingsandel er nesten like høy som menns, bærer kvinner oftest hovedansvaret for barneomsorg og husholdningsoppgaver. Siden etablering og drift av virksomhet vanligvis krever arbeidsinnsats utover standard arbeidstid, kan mange kvinner ha vanskelig for å kombinere gründeraktivitet med omsorg for barn. Alternativt, hvis kvinnens partner har lange arbeidsdager eller krevende karriere (ofte representert ved høy inntekt), kan dette også medføre redusert arbeidstid eller prioritering av arbeid i hjemmet fremfor å satse på egen virksomhet, mens det samme ikke nødvendigvis gjelder for menn med kvinnelige partnere som jobber og/eller tjener mye.
En utfordring for komparative studier av entreprenørskap er at dette defineres svært ulikt. Den vanligste definisjonen av entreprenør i empiriske studier er selvstendig næringsdrivende (self-employed).4 Statistisk sentralbyrås registerbaserte statistikk skiller derimot mellom entreprenørskap i to betydninger: personer som etablerer aksjeselskap (AS eller ASA), og personer som etablerer personlig eide foretak.5 Fordi mange former for selvstendig næringsvirksomhet har lite å gjøre med entreprenørskap i teoretisk forstand: jord- og skogbrukere, profesjoner innen jus og helse, kunstnere, frilansere og så videre, vil vi i våre økonometriske analyser bruke førstnevnte definisjon, som ligger nærmest den teoretiske definisjonen av entreprenørskap. I våre diskusjoner og presentasjoner av deskriptiv statistikk vil vi imidlertid også komme inn på entreprenørskap i den siste betydningen, siden dette er den mest vanlige operasjonaliseringen både i den norske og internasjonale litteraturen. Videre vil vi i våre analyser fokusere på positivt entreprenørskap, som definert av Berglann og medforfattere (2011). Det vil si at vi ser bort fra nyetableringer som antas å skyldes mangel på jobbalternativer i det ordinære arbeidsmarkedet.
2. KVINNERS ENTREPRENØRSKAP OG FAMILIESITUASJON
I den internasjonale litteraturen om entreprenørskap er barn og familieforhold ofte nevnt som en viktig motiverende faktor for kvinnelig entreprenørskap (se blant annet Macpherson, 1988; Bruce, 1999; Caputo & Dolinsky, 1998; Parker, 2009). Grunnen til at små barn er en positiv faktor, er at å drive eget selskap kan gi større fleksibilitet med tanke på å kombinere arbeid og omsorg for barn enn vanlig lønnsarbeid (se for eksempel Edwards & Field-Hendrey, 2002; Wellington, 2006; Noseleit, 2014). I flere studier basert på spørreundersøkelser oppgir kvinner at familie og fleksibilitet i jobben er viktige årsaker til å være selvstendig næringsdrivende. I en studie fra USA oppgir hele 39 prosent av kvinnene at fleksibel arbeidstid, problemer med å få barnepass eller andre familiehensyn var hovedårsak til at de ble selvstendig næringsdrivende (Boden, 1999).
Videre er det studier som viser at selvstendig næringsdrivende kvinner i USA jobber færre uker
4 Begrepet selvstendig næringsdrivende (self-employed) brukes i mange betydni
Gå til medietEt vanlig kjennetegn ved arbeidsmarkeder på tvers av land og kulturer er et stort kjønnsgap i entreprenørskapsrater (se OECD, 2019). I Norge er rundt 20 prosent etablerere av aksjeselskap og knapt 40 prosent etablerere av personlig eide foretak kvinner.2 Ifølge en rekke indikatorer er kjønnsgapet i entreprenørskap i Norge større enn i mange land med sammenlignbart økonomisk utviklingsnivå (se Alsos mfl., 2014). Man kunne vente at Norge, med nesten lik sysselsettingsandel for kvinner og menn og høy grad av likestilling i
1 Denne artikkelen bygger videre på Raknerud og Rønsen (2014). Vi takker Astrid Kunze og en anonym fagfelle for mange nyttige kommentarer og forslag. Vi takker Norges forskningsråd for finansiell støtte gjennom programmet MER Entreprenørskap, prosjektnummer 201340.
2 Se https://www.ssb.no/virksomheter-foretak-og-regnskap/statistikker/etablerere utdanning, også ville vært mer likestilt med hensyn til entreprenørskap. Ifølge OECD (2019) representerer den lave kvinneandelen blant entreprenører et uutnyttet potensial for økonomisk vekst gjennom ny virksomhetsdannelse, og Regjeringen skriver i «Handlingsplan for meir entreprenørskap blant kvinner»3 at mer kvinnelig entreprenørskap vil gi mer verdiskaping, flere arbeidsplasser og økt likestilling.
Det er et gjennomgående funn i internasjonale studier at sosiodemografiske forklaringsvariabler som alder, utdanning, yrkesstatus, næring, region og landbakgrunn kan forklare noe av forskjellene mellom kvinner og menn (se for eksempel Furdas & Kohn, 2010; Berglann mfl., 2012). Dette henger sammen med at i de fleste land etablerer kvinner virksomheter i andre og
3 https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/ rega/rapporter/handlingsplan_kvinnelig_entreprenorskap.pdf færre bransjer enn menn, og at dette er først og fremst knyttet til tradisjonelle valg av utdanning og fagfelt (se Carter mfl., 2001). Siden erfaring fra privat sektor sannsynligvis vil gi bedre kunnskap om markedet og erfaring med å drive en kommersiell virksomhet, kan dette gi menn en fordel fremfor kvinner i å bli gründere.
I den internasjonale litteraturen er uobserverbare faktorer som forskjeller i preferanser og personlighet vel så viktige som sosiodemografiske forklaringsvariabler. Det er vel dokumentert at det å starte opp eget foretak innebærer større inntektsrisiko enn det å være lønnstaker (se Hamilton, 2000), og det pekes på at kvinner kan være mer risikoaverse enn menn (Bönte & Piegeler, 2013; Croson & Gneezy, 2009; Verheul mfl., 2012; Wagner, 2007). Noen studier tyder på at kvinner kan være mindre kompetitive (Bönte & Piegeler, 2013; Niederle, 2016), ha lavere selvtillit (Bullvåg mfl., 2011) eller ha mindre behov for å oppnå karrieremessig suksess (Shane mfl., 1991) enn menn. En annen forklaringsfaktor som ofte nevnes, er at kvinner ofte har mer begrenset tilgang til kapital og nettverk (Bruce, 1999). Formue har betydning for entreprenørskap ved at det sikrer god likviditet ved etablering og gir trygghet hvis man mislykkes (Evans & Jovanovic, 1989; Sauer & Wilson, 2016).
I denne artikkelen skal vi teste ulike hypoteser om hvorvidt familiesituasjonen kan forklare hvorfor det er så få kvinnelige entreprenører i Norge. Dette spørsmålet er lite belyst i litteraturen. Bakgrunnen for våre hypoteser er som følger: For det første, selv om kvinners sysselsettingsandel er nesten like høy som menns, bærer kvinner oftest hovedansvaret for barneomsorg og husholdningsoppgaver. Siden etablering og drift av virksomhet vanligvis krever arbeidsinnsats utover standard arbeidstid, kan mange kvinner ha vanskelig for å kombinere gründeraktivitet med omsorg for barn. Alternativt, hvis kvinnens partner har lange arbeidsdager eller krevende karriere (ofte representert ved høy inntekt), kan dette også medføre redusert arbeidstid eller prioritering av arbeid i hjemmet fremfor å satse på egen virksomhet, mens det samme ikke nødvendigvis gjelder for menn med kvinnelige partnere som jobber og/eller tjener mye.
En utfordring for komparative studier av entreprenørskap er at dette defineres svært ulikt. Den vanligste definisjonen av entreprenør i empiriske studier er selvstendig næringsdrivende (self-employed).4 Statistisk sentralbyrås registerbaserte statistikk skiller derimot mellom entreprenørskap i to betydninger: personer som etablerer aksjeselskap (AS eller ASA), og personer som etablerer personlig eide foretak.5 Fordi mange former for selvstendig næringsvirksomhet har lite å gjøre med entreprenørskap i teoretisk forstand: jord- og skogbrukere, profesjoner innen jus og helse, kunstnere, frilansere og så videre, vil vi i våre økonometriske analyser bruke førstnevnte definisjon, som ligger nærmest den teoretiske definisjonen av entreprenørskap. I våre diskusjoner og presentasjoner av deskriptiv statistikk vil vi imidlertid også komme inn på entreprenørskap i den siste betydningen, siden dette er den mest vanlige operasjonaliseringen både i den norske og internasjonale litteraturen. Videre vil vi i våre analyser fokusere på positivt entreprenørskap, som definert av Berglann og medforfattere (2011). Det vil si at vi ser bort fra nyetableringer som antas å skyldes mangel på jobbalternativer i det ordinære arbeidsmarkedet.
2. KVINNERS ENTREPRENØRSKAP OG FAMILIESITUASJON
I den internasjonale litteraturen om entreprenørskap er barn og familieforhold ofte nevnt som en viktig motiverende faktor for kvinnelig entreprenørskap (se blant annet Macpherson, 1988; Bruce, 1999; Caputo & Dolinsky, 1998; Parker, 2009). Grunnen til at små barn er en positiv faktor, er at å drive eget selskap kan gi større fleksibilitet med tanke på å kombinere arbeid og omsorg for barn enn vanlig lønnsarbeid (se for eksempel Edwards & Field-Hendrey, 2002; Wellington, 2006; Noseleit, 2014). I flere studier basert på spørreundersøkelser oppgir kvinner at familie og fleksibilitet i jobben er viktige årsaker til å være selvstendig næringsdrivende. I en studie fra USA oppgir hele 39 prosent av kvinnene at fleksibel arbeidstid, problemer med å få barnepass eller andre familiehensyn var hovedårsak til at de ble selvstendig næringsdrivende (Boden, 1999).
Videre er det studier som viser at selvstendig næringsdrivende kvinner i USA jobber færre uker
4 Begrepet selvstendig næringsdrivende (self-employed) brukes i mange betydni
