Fagpressenytt

For 50 år siden, i 1966, publiserte Kjell Rootwelt og Bjørg Nesvik en artikkel i Fysiokjemikeren hvor de i overskriften stiller spørsmål ved påliteligheten til analysesvar fra norske klinisk kjemiske (i dag medisinsk biokjemiske) laboratorier (1). Jeg ble ansatt i Norsk Kliniskkjemisk Kvalitetskontroll (NKK) i 2006, for ti år siden. I løpet av disse årene har jeg hatt anledning til å følge utviklingen av analysekvaliteten på medisinsk biokjemiske analyser og samtidig fått en del erfaring og kunnskap innen dette fagområdet. Derfor var det både spennende og artig å lese denne artikkelen, som er basert på studien som bidro til dannelsen av NKK.



Bakgrunn

Bakgrunnen for studien var blant annet en undersøkelse forfatterne selv utførte i 1962 blant 84 norske sykehus, for å kartlegge utbredelsen av de viktigste medisinsk biokjemiske analysene (2). Resultatene viste at flere viktige analyser hadde liten utbredelse og at «pasienter i en rekke fylker var avskåret fra å bli ytet fullgod klinisk kjemisk service i en rekke akutte situasjoner» (sitat). Undersøkelsen avdekket ikke om analysene ble utført med tilstrekkelig god analysekvalitet. Da flere utenlandske undersøkelser gjort på samme tid, viste dårlige resultater for analysekvalitet (3-6), ble det bestemt å gjennomføre en studie for å undersøke dette nærmere i norske laboratorier. Samtidig ønsket man å hjelpe det enkelte laboratorium med å evaluere egne prestasjoner og oppdage analysefeil.



Studien og artikkelen fra 1966

To ulike sera (kontroll X og Y) som var ulike fortynninger av seronorm (et stabilisert, frysetørret hesteserum) ble sendt ut til 57 større sykehus. Laboratoriene ble bedt om å utføre følgende 13 analyser: protein, ASAT, urea, kreatinin, fosfat, kalsium, natrium, kalium, klorid, bilirubin, kolesterol, glukose og jern. Konsentrasjonen av hver av de ulike komponentene var fastlagt i samarbeid med Nyco (produsent av kontrol