Den norske tannlegeforenings Tidende
13.10.2016
Dens invaginatus er en tannutviklingsforstyrrelse som oppstår tidlig i morfogenesen. Den er forårsaket av en invaginasjon av emaljeorganet inn i dentalpapillaen og skjer forut for mineraliseringsprosessen av tannvevet (1).
Prevalensen av permanente tenner med dens invaginatus er funnet til å variere mellom 0,3 % og 10 % (2). Overkjevelateraler er den hyppigst involverte tannen (1). Dens invaginatus er også blitt benevnt som «dens in dente». Tannutviklingsforstyrrelsen har stor variasjon i morfologisk form og kan forårsake endodontiske problemer.
Kombinasjon av stoppet rotutvikling med rotåpen apeks, tynne dentinvegger samt vanskelig tilgang til kontroll av infeksjon via hovedrotkanal og eller invaginasjon, er en behandlingsmessig utfordring. Når kjeveortopedisk behandling i tillegg ikke synes å være indisert, har tannlegen et behandlingsmessig dilemma.
Diagnostisering og kartlegging ved hjelp av cone beam computed tomography (CBCT), bruk av mikroskop under behandling og ultralydsapparat til preparering og irrigasjon, samt obturering med nyere materialer som biokeramer, har gitt mulighet til å kunne behandle disse tannutviklingsforstyrrelser med et mer forutsigbart resultat.
I dette kasuset ble en uvanlig tilnærming valgt hos en ung jente ved å behandle dens invaginatus først kirurgisk deretter endodontisk. Pasienten og foresatte har samtykket til publisering av røntgenbilder og kliniske foto.
Kasus
En 12 år gammel jente ble henvist fra kjeveortoped til endodontist for vurdering og eventuelt behandling av en nekrotisk tapptann 22 med dens invaginatus og symptomatisk apikal periodontitt. Pasient møtte sammen med sin mor til konsultasjon i privatpraksis i april 2013.
Pasienten var frisk og brukte ingen medisiner, men mor opplyste at jenten hadde penicillinallergi. Hun hadde hatt perioder med smerte og hevelse i regio 22, og var blitt behandlet med antibiotika (Dalacin®) på grunn av infeksjon utgående fra tann 22.
Hun hadde vært hos kjeveortoped for behandlingsplanlegging. Ifølge kjeveortoped var det ikke ønskelig med ekstraksjoner i overkjeven.
Den kliniske undersøkelsen viste at tann 12 og tann 22 hadde avvikende kronemorfologi i form av tapptenner. Tann 22 var lett perkusjons- og palpasjonsøm og hadde normale periodontale lommer. Tann 22 reagerte negativt på kuldetest (EndoIce®) mens tennene 21, 11 og 12 reagerte positivt. Det ble tatt et panoramarøntgen og et intraoralt røntgenbilde. Røntgenfunn ga ikke tilstrekkelig informasjon i behandlingsplanleggingen og en CBCT kunne gi tilleggsinformasjon. Røntgenopptakene viste at tann 22 hadde avvikende morfologi i form av en Oehlers Type III dens invaginatus, stanset rotutvikling og apikal oppklaring (figur 1).
Ulike behandlingsalternativer ble vurdert. Siden det ikke var behov for kjeveortopedisk behandling, ville det være viktig å forsøke å bevare tannen i posisjon til pasient var utvokst og eventuelt andre behandlingsalternativer kunne være mer aktuelle.
En ren ortograd rotbehandling av invaginasjon og hovedkanal i tann 22 ble vurdert å ville svekke cervikalområdet. Det ville være behov for å fjerne uforholdsmessig mye tannsubstans for å rense og desinfisere det kompliserte rotkanalsystemet. Vi valgte å foreslå en retrograd tilnærming ved å fjerne patologisk område, kappe den rotåpne rotspissen med 2 mm, utføre en kjemisk retrograd rensing av rotkanalsystemet og forsegle apikalområdet med en biokeram. Senere kunne man gå inn ortograd og utføre en kjemisk rensing av den koronale delen av rotkanalsystemet med minimal fjerning av tannsubstans. Deretter å forsegle med et material som forsøksvis kun
Gå til medietKombinasjon av stoppet rotutvikling med rotåpen apeks, tynne dentinvegger samt vanskelig tilgang til kontroll av infeksjon via hovedrotkanal og eller invaginasjon, er en behandlingsmessig utfordring. Når kjeveortopedisk behandling i tillegg ikke synes å være indisert, har tannlegen et behandlingsmessig dilemma.
Diagnostisering og kartlegging ved hjelp av cone beam computed tomography (CBCT), bruk av mikroskop under behandling og ultralydsapparat til preparering og irrigasjon, samt obturering med nyere materialer som biokeramer, har gitt mulighet til å kunne behandle disse tannutviklingsforstyrrelser med et mer forutsigbart resultat.
I dette kasuset ble en uvanlig tilnærming valgt hos en ung jente ved å behandle dens invaginatus først kirurgisk deretter endodontisk. Pasienten og foresatte har samtykket til publisering av røntgenbilder og kliniske foto.
Kasus
En 12 år gammel jente ble henvist fra kjeveortoped til endodontist for vurdering og eventuelt behandling av en nekrotisk tapptann 22 med dens invaginatus og symptomatisk apikal periodontitt. Pasient møtte sammen med sin mor til konsultasjon i privatpraksis i april 2013.
Pasienten var frisk og brukte ingen medisiner, men mor opplyste at jenten hadde penicillinallergi. Hun hadde hatt perioder med smerte og hevelse i regio 22, og var blitt behandlet med antibiotika (Dalacin®) på grunn av infeksjon utgående fra tann 22.
Hun hadde vært hos kjeveortoped for behandlingsplanlegging. Ifølge kjeveortoped var det ikke ønskelig med ekstraksjoner i overkjeven.
Den kliniske undersøkelsen viste at tann 12 og tann 22 hadde avvikende kronemorfologi i form av tapptenner. Tann 22 var lett perkusjons- og palpasjonsøm og hadde normale periodontale lommer. Tann 22 reagerte negativt på kuldetest (EndoIce®) mens tennene 21, 11 og 12 reagerte positivt. Det ble tatt et panoramarøntgen og et intraoralt røntgenbilde. Røntgenfunn ga ikke tilstrekkelig informasjon i behandlingsplanleggingen og en CBCT kunne gi tilleggsinformasjon. Røntgenopptakene viste at tann 22 hadde avvikende morfologi i form av en Oehlers Type III dens invaginatus, stanset rotutvikling og apikal oppklaring (figur 1).
Ulike behandlingsalternativer ble vurdert. Siden det ikke var behov for kjeveortopedisk behandling, ville det være viktig å forsøke å bevare tannen i posisjon til pasient var utvokst og eventuelt andre behandlingsalternativer kunne være mer aktuelle.
En ren ortograd rotbehandling av invaginasjon og hovedkanal i tann 22 ble vurdert å ville svekke cervikalområdet. Det ville være behov for å fjerne uforholdsmessig mye tannsubstans for å rense og desinfisere det kompliserte rotkanalsystemet. Vi valgte å foreslå en retrograd tilnærming ved å fjerne patologisk område, kappe den rotåpne rotspissen med 2 mm, utføre en kjemisk retrograd rensing av rotkanalsystemet og forsegle apikalområdet med en biokeram. Senere kunne man gå inn ortograd og utføre en kjemisk rensing av den koronale delen av rotkanalsystemet med minimal fjerning av tannsubstans. Deretter å forsegle med et material som forsøksvis kun
