Din Hørsel
26.05.2017
Lill-Anne Johansen (24) følte seg mobbet bort fra hjembyen Mosjøen. Livslysten fikk hun tilbake på Briskeby videregående skole. Snart er hun ferdig utdannet og klar til å hjelpe andre barn og unge som faller utenfor.
ASKER APRIL 2012.
På scenen i Asker kulturhus en småsur vårkveld fremfører elever fra Briskeby videregående skole musikalen Askepropp, dans og musikk i skjønn forening, om et tapt høreapparat. Men det som griper publikum aller mest er ei ung jente nordfra, fortapt hun også.
«Jeg heter Lill-Anne og er født tunghørt. Livet mitt har vært en evig kamp. En kamp om tilrettelegging, en kamp om inkludering. En kamp mot staten, kommunen, tre forskjellige skoler.
VENNER SOM IKKE VAR VENNER LIKEVEL.
Lærere som til stadighet ble byttet ut, og aldri lærte seg hvordan hjelpemidler for tunghørte fungerte.
Jeg har blitt mobba, utestengt og latterliggjort.
Da jeg var 15 ble jeg sykemeldt fra skolen fordi jeg var utbrent. Kroppen stivnet, musklene verket. Jeg gikk lenge til fysioterapeut. Hodet mitt sa: Du har kjempet denne kampen her i ni år. Du klarer ett år til.
Men kroppen min var av en helt annen oppfatning.
Den ville ikke mer, den streika totalt. Jeg hadde null overskudd, null energi, null motivasjon til noen ting. Jeg ville bare bort fra den virkeligheten jeg befant meg i.
Jeg lengter tilbake til familien min, men ikke til hjembygda mi. Den er for meg et avsluttet kapittel.
Briskeby ble redningen min. Der har jeg fått selvtillit, sosialt nettverk og trua på meg selv og framtida.
Jeg vil bruke mine evner og mine erfaringer til å hjelpe andre, stille opp for andre. Jeg vil bli sosionom eller psykolog.
TAKK FOR MEG!
Lillehammer mars 2017. Lill-Anne med skolesekk på ryggen og et besluttsomt blikk hilser oss velkommen til Høgskolen.
På Briskeby ga hun seg selv et løfte: Jeg vil jobbe for at barn og unge får et godt liv, uansett hvilket utgangspunkt de har.
Gå til medietPå scenen i Asker kulturhus en småsur vårkveld fremfører elever fra Briskeby videregående skole musikalen Askepropp, dans og musikk i skjønn forening, om et tapt høreapparat. Men det som griper publikum aller mest er ei ung jente nordfra, fortapt hun også.
«Jeg heter Lill-Anne og er født tunghørt. Livet mitt har vært en evig kamp. En kamp om tilrettelegging, en kamp om inkludering. En kamp mot staten, kommunen, tre forskjellige skoler.
VENNER SOM IKKE VAR VENNER LIKEVEL.
Lærere som til stadighet ble byttet ut, og aldri lærte seg hvordan hjelpemidler for tunghørte fungerte.
Jeg har blitt mobba, utestengt og latterliggjort.
Da jeg var 15 ble jeg sykemeldt fra skolen fordi jeg var utbrent. Kroppen stivnet, musklene verket. Jeg gikk lenge til fysioterapeut. Hodet mitt sa: Du har kjempet denne kampen her i ni år. Du klarer ett år til.
Men kroppen min var av en helt annen oppfatning.
Den ville ikke mer, den streika totalt. Jeg hadde null overskudd, null energi, null motivasjon til noen ting. Jeg ville bare bort fra den virkeligheten jeg befant meg i.
Jeg lengter tilbake til familien min, men ikke til hjembygda mi. Den er for meg et avsluttet kapittel.
Briskeby ble redningen min. Der har jeg fått selvtillit, sosialt nettverk og trua på meg selv og framtida.
Jeg vil bruke mine evner og mine erfaringer til å hjelpe andre, stille opp for andre. Jeg vil bli sosionom eller psykolog.
TAKK FOR MEG!
Lillehammer mars 2017. Lill-Anne med skolesekk på ryggen og et besluttsomt blikk hilser oss velkommen til Høgskolen.
På Briskeby ga hun seg selv et løfte: Jeg vil jobbe for at barn og unge får et godt liv, uansett hvilket utgangspunkt de har.
