Fontene forskning
09.06.2022
Jan Messel (2021). Profesjonsutdanninger i sentrum. Fra jordmorutdanning til OsloMet 1818-2018. Pax forlag.
Da boken Profesjonsutdanninger i sentrum. Fra jordmorutdanning til OsloMet av historiker Jan Messel ble sendt meg fra Pax forlag, var boken for stor og tung til å gå ned i postkassen. Etter å ha båret den hjem fra postkontoret, viste kjøkkenvekten 1,8 kg! Boken minnet om en coffee-table-book som mer var beregnet på et salongbord enn for en bok i en bokhylle. Med sine skinnende ark og flotte bilder, ga den inntrykk av å skulle pryde. Hvem vil ha en bok om tohundre år gamle profesjoner fremme på salongbordet, tenkte jeg. Men det var før jeg begynte å lese.
Det tok 200 år fra jordmorutdanningen som den første yrkesutdanningen ble innlemmet i hovedstadens nye universitet. Det skjedde samtidig med at lærerne, fysioterapeutene, ingeniørene, bioingeniørene, førskolelærerne og sosialarbeiderne (for å nevne noen) ble det. Og Oslo fikk sitt andre universitet! Man kunne tro at tre år etter etableringen ville være for kort tid til å resultere i en egen bok. Men Messels prosjekt har vært å vise de prosessene som ledet opp til at yrkesrettede og praktisk orienterte utdanninger med lang kunnskapstradisjon ble del av ett og samme universitet. Hva var bakgrunnen for denne akademiseringsprosessen? Hvor kommer utdanningene fra, og hvorfor ble universitetssatsningen så viktig? Betydningen gjaldt ikke bare profesjonene selv, men var viktig for den generelle samfunnsutviklingen, for brukerne og ikke minst for utøverne.
AV EN ELLER ANNEN merkelig grunn kjennes det som om etableringen av OsloMet storbyuniversitetet skjedde for en evighet siden. Kanskje er det pandemien som har skapt denne avstanden? Det er nesten så jeg ikke husker de endeløse diskusjonene innad i institusjonen om det ikke var like bra å fortsette som før? Utad ble etableringen ofte latterliggjort, hvem ville studere eller jobbe på et B-universit
Les opprinnelig artikkelDet tok 200 år fra jordmorutdanningen som den første yrkesutdanningen ble innlemmet i hovedstadens nye universitet. Det skjedde samtidig med at lærerne, fysioterapeutene, ingeniørene, bioingeniørene, førskolelærerne og sosialarbeiderne (for å nevne noen) ble det. Og Oslo fikk sitt andre universitet! Man kunne tro at tre år etter etableringen ville være for kort tid til å resultere i en egen bok. Men Messels prosjekt har vært å vise de prosessene som ledet opp til at yrkesrettede og praktisk orienterte utdanninger med lang kunnskapstradisjon ble del av ett og samme universitet. Hva var bakgrunnen for denne akademiseringsprosessen? Hvor kommer utdanningene fra, og hvorfor ble universitetssatsningen så viktig? Betydningen gjaldt ikke bare profesjonene selv, men var viktig for den generelle samfunnsutviklingen, for brukerne og ikke minst for utøverne.
AV EN ELLER ANNEN merkelig grunn kjennes det som om etableringen av OsloMet storbyuniversitetet skjedde for en evighet siden. Kanskje er det pandemien som har skapt denne avstanden? Det er nesten så jeg ikke husker de endeløse diskusjonene innad i institusjonen om det ikke var like bra å fortsette som før? Utad ble etableringen ofte latterliggjort, hvem ville studere eller jobbe på et B-universit