- Åh. Denne duken, sier Nasjonalmuseets rådgiver Janne Arnesen med mer enn mild begeistring i stemmen.
Arnesen har vært en del av laget bak museets tekstilsamling, noe Kontekst for noen sekunder siden kåret til den uoffisielle vinneren av Nasjonalmuseet-åpningen.
Det var kun Arnesen som fikk høre dette, men hun takket til gjengjeld på vegne av alle de ansatte i første etasje som har jobbet med tekstilutvalget. Hun virket henrykt, men ikke på langt nær så henrykt som hun er over at denne duken har blitt elevert til å være en centrepiece i de første rommene man kommer inn i (med mindre man svaier mot høyre etter inngangen og går opp i andre etasje).
- Ja, dette er virkelig en av museets store skatter, sier hun og forteller at den enorme kaken som ligger nokså flatt foran oss i en staselig monter, er opphøyet i midten for å skape et fall slik at detaljene, spesielt den nennsomt broderte kanten, ikke forsvinner fra publikum.
Det er utvilsomt en fin duk.
- Vi kaller det Krefting-teppet - denne typen tunge duker kalles bordtepper - for vi vet at det kom fra Anna Krefting i Bærum. Men mønsteret passer ikke med familievåpenet, så det er litt forskning på gang om hvem det egentlig var ment for, for ikke å snakke om hvor det kommer fra. Hvem har brodert disse vanvittige jaktscenene som omgir hele og med markens grøde på midten? Det er uendelig fascinerende, sier Arnesen.
Åtte lett gjenkjennelige blad
Det er merkbart allerede fra første øyekast inn det første utstillingsrommet. Nasjonalmuseet legger sin vekt på samlingen (samt noen tilføyelser) til det tragisk bortgjemte Kunstindustrimuseet.
Tekstilkunst, i tillegg til produkt- og grafisk design kommer her mer til sin rett. Og det er tekstilene som i særskilt grad skiller seg ut. Kunsten brukes her både sporadisk - som en del av mange ulike kulturuttrykk i en gitt periode - og som hele kolleksjoner eller narrativer som uttrykkes
