Restansene øker, og misnøyen stiger, både i og utenfor etaten. Utålmodighet og frustrasjon preger partene som venter på fremdrift og avgjørelser i «saken». For politijuristene utgjør situasjonen et økende HMS-problem, et kompetanseproblem og et kapasitetsproblem. Dypest sett står samfunnet overfor et stigende rettssikkerhetsproblem som «alle» berøres av, og som angår «alle».
Hvordan skal problemet løses?
Når saksmengden i politiet øker, eller fremdriften i en sak stopper opp, er politikernes svar enten å øke politibudsjettet enda mer, eller tilføre politietaten enda flere stillinger. I fortvilelsen over manglende resultater av økte politibudsjetter, foreslås nå også å øremerke midler og stillinger til ulike deler av politiets kriminalitetsbekjempende arbeid. Dette som for riktig å vise at bevilgende og lovgivende myndigheter skjønner hvor skoen trykker i en overbelastet politietat - og straffesaks-system.
I denne artikkelen er hverken økte budsjetter, øremerkede midler eller nye stillinger noe sentralt tema. Derimot rettes leserens oppmerksomhet mot de rettslige betingelser politiet i dag er underlagt, og som etaten forventes å drive en effekti
